Fjortis.

Det er bursdagen hennes.

Hun blir fjorten år. FJORTEN ÅR!!! Siden hun som lå på ei pute i fanget mitt og suttet tilfreds på lillefingeren min mens hun gryntet og snorket om hverandre. Min førstefødte, min reddende engel.

Hun går av bussen etter en søvnløs konfirmantweekend, og kommer strålende mot meg og kaster seg om halsen min. Takk og lov, tenker jeg, hun har hatt det bra. Mens de andre går av bussen, henger blikkene våre fast i hverandre noen få lange øyeblikk, men allikevel ikke lenge nok til at hun får med seg tårene som er i ferd med å bygge seg opp hos meg. Jeg er lykkelig. Hun er så levende. Så FJORTIS!

I bilen på vei hjem går skravla i et staka kjør, om konserter, gutter, jenter, og ja...... Det slår meg at hun faktisk er i ferd med å bli en kvinne, og at jeg er i ferd med å bli.....la oss si eldre. HERLIG!! Nei det gjør meg ingenting, så lenge jeg får lov til å være hennes støtte og trøst.

 

LEVENDE SMINKEDUKKE: Ja stadig vekk :))) De beste stundene......

 

Snart vil kanskje en annen overta noe av plassen, men en annen far vil hun ihvertfall aldri få, og akkurat på det stedet vil jeg alltid stå parat å vente på hennes spørsmål og svar. En telefon eller sms på at alt er ok. Eller om jeg så bare blir en flyktig tanke i hennes hverdag. Jeg har leiet henne frem hit. Nå er det snart på tide å velge egne veier.

Men NEI. ikke ennå!!!! Det er altfor tidlig. Du er jo bare barnet.

Hun er ikke det. Hun er en liten voksen som en gang var ei lita tulle som holdt meg i hånden mens vi gikk for å hente avisen en lørdags morgen. Med lyse fletter, trillende og trallende på det som falt henne i hodet akkurat der og da.

Vi kommer hjem. Min kone har laget i stand til familiebursdagen. Mor-mor, onkler, og søsken. Enkelt og beskjedent, som det alltid pleier å være. Det er slik hun vil ha det. Det trygge vante. Et trygt hjem å komme hjem til. Hun er heldig. Jeg er takknemlig. 

Kvelden ebber ut, og hennes fjortenårsdag er over. Full av opplevelser og inntrykk etter helgens utflukt. Sliten og trett som seg hør og bør gjør hun seg klar for kvelden. Og noe av det siste hun sier før hun går å legger seg er:

Pappa? Kan du hjelpe meg med å "shave" leggene mine før jeg legger meg? Jeg har gym i morgen! 

Da skjønner jeg at det er grunnlag og håp om et godt samarbeid videre fremover:))))

Kunne jeg bare rå over tiden.....

 

Pappa

P.S: Publisert med tillatelse fra fjortisen ;)

 

#familie #kjærlighet #datter #far #forhold #tenåring #barn #hjem #hverdag #bursdag #fjortis 

 

For mye sex-preik!

Ja. Jeg skal innrømme at jeg ikke alltid har vært like flink til å flørte.

Hvem vet. Kanskje jeg til og med har virket støtende på noen, enten det er kvinner eller menn. Det skal jo en viss sosial intelligens til for å si de rette ordene, eller gi de rette komplimentene. DERFOR bekymrer det meg virkelig at menn, svært ofte, snakker seksuelt nedsettende om kvinner. Gjør DERE damer det?? Om oss menn?? Hvis så, så er det nok heller jeg som er litt fintfølende. Hvis dere derimot ikke har for vane å voldta oss med ord og blikk, synes jeg jaggu mannfolk skal ta seg skikkelig sammen, og begynne å tenke på hva som kommer ut av kjeften.

Nå skal jeg ikke påstå at alle disse er noen mannegriser, tror heller det er en form for "prate-om-vær-og-vind" greie. I mangel på noe annet å snakke om, eller kanskje en manifestasjon på labert ordforråd. Ikke vet jeg. Synes liksom bare at det hele blir så "dirty". Blir veldig flau når slike situasjoner oppstår. 

Plutselig innså jeg at det kanskje virker som at jeg prøver å fremstå som en helgen her nå. Det er ikke DET som er hensikten. Lurer egentlig bare på hvor jeg falt av lasset. Er det noe jeg ikke har fått med meg. Er det greit liksom?? Eller er jeg gammeldags fordi jeg foretrekker en viss etikette, selv når jeg prater med "gutta"??

 

 

I kveld, ble jeg nok en gang vitne til dette. Jeg kom i snakk meg en hyggelig kar på trening (singel). Blid kar med en litt tøff fremtoning. Etterhvert viste det seg at praten stort sett dreide seg om damer.....joda, vi er menn, ser den. 

Men i det vi var ferdige, toppet det hele seg med noen upassende bemerkninger og lykkeønskninger om en av senterets kvinner som trener der. Jeg prøvde etter beste evne å avvæpne kommentarene hans, forsvarte henne slik jeg syntes det passet seg, men følte meg liksom litt "prippen". Jeg ville absolutt ikke være en del av det.

 

 

Jeg mener at "vi mannfolk" seriøst bør endre ett par holdninger hva angår kvinner. Kanskje heller se på det feminine som en måte å bli bedre kjent med seg selv på. Vi må tørre å se på våre uunnværlige motparter som kompletterende, og forstå at dersom vi åpner for det, så ligger det en hel emosjonell, kreativ, og kunnskapsrik verden der ute vi hittil har vært for redde for å ta til oss. Jeg tror dette igjen vil føre til at vi kanskje kan få tankene og samtaleemnene flyttet litt vekk fra genitaliene, og mer over til hodet og hjertet.

Takk, dere kvinner, for at dere setter oss på prøve. Det trenger vi, og vi skal bli bedre. Ikke sant guttær!!??

 

Klem DM

 

#sex #kvinner #menn #forhold #meninger #holdninger #trening #likestilling #metoo 

Den nakne sannhet.

Ja hva kan vel være mer ærlig enn å være helt naken.....?

......i rett setting, på egne premisser. 

Uten filter, sminke eller kostyme å gjemme seg bak. Det er ikke ofte jeg gjør slike jobber, men hver eneste gang gir dette meg masse i form av en slags meditativ opplevelse.

Jeg husker særlig godt en jobb jeg gjorde for ett par år siden der vi spilte inn en scene hvor jeg skulle være uten en tråd med en annen skuespiller. Scenen tok ca 5 timer å skyte, og i løpet av denne tiden, enset jeg praktisk talt ikke de 6-8 i crewet som sloss om plassen inne på det 12 kvm store soverommet. Det var først på vei hjemover fra Oslo til Fredrikstad, at det faktisk gikk opp for meg at det hadde vært andre i rommet. En fantastisk lærerik jobb, på mange plan. Man går inn i en situasjon en aldri har vært i før, og satser på at de erfaringer og den selvinnsikt en har opparbeidet seg hittil i livet skal redde dagen. Et skikkelig kick å føle at en har nervene under kontroll i litt uvante situasjoner. 

Dette var ikke første gang jeg hadde opptrådt uten en tråd, men det var første gang i en "kunstnerisk" setting, og med en annen motspiller, som forøvrig VAR en dyktig skuespiller, i motsetning til meg som stort sett til da, bare hadde tøyset på scenen i en humoristisk kontekst.

Nå i slutten av november skal jeg btw også på en premiere hvor jeg for første gang skal sitte i kinosalen og se meg selv avkledd og blottlagt foran et helt annet publikum enn jeg har vært vant til fra tidligere. År'nær sæ!

 

En liten screen fra en tidligere jobb, hvor jeg (luskende i bakgrunnen) har stått i Adam's drakt foran en haug med kunststudenter i 4 (?) timer. En utadæsjæl opplevelse. Tro meg!

 

Som sagt, så går det ganske lenge mellom hver gang jeg jobber slik, men til uken skjer det igjen. Denne gangen for veldedighet, for kunsten. Jeg må innrømme at jeg sjelden jobber gratis, i selvrespekt for det jeg driver med. Dette er faktisk det som bidrar til å skaffe mat på bordet her i huset, og stort sett jobber jeg for kommersielle aktører som ikke alltid har kunsten like nærme hjertet. Derfor synes jeg det er et privilegium å kunne bidra til at nye talenter kan få lov til å eksperimentere både foran og bak kamera. 

Jeg hadde selvfølgelig ikke gjort dette dersom det gikk på kompromiss med egne verdier og holdninger. Jeg synes tvert imot at kropp, mer enn noen sinne, er tabubelagt i form av retusjering og unaturlige idealer. Jeg bidrar derfor mer enn gjerne til å få fram mangfoldet, og det vakre i hver og en av oss. 

 

Ha en påkledd weekend. 

 

Klem DM. 

 

#kropp #nakenhet #kunst #akt #film #holdninger #photo #foto 

 

 

Så skjer det igjen.

Jeg tror ikke. Jeg VET!

Kall det gjerne gammel overtro. Etterlevninger fra tider da vi ikke hadde vitenskapen å støtte oss til. Folklore. Sagn. Eventyr.

Men dette skjer med meg nå i skrivende stund. 4 november 2017, klokken 01:20.

 

 

Det er nok en gang fullmåne. Høsten er i ferd med å bryne luften så skarp at den trimmer nesehårene på vei inn i mitt kranie. En nese som er i ferd med å forvandle seg. Forvandle seg tilbake til det den er skapt for å gjøre. Være. Være lukten av fare. Lukten av trussel. Ferten av begjær. Den er i ferd med å få los. Morfiseringen har satt i gang. 

Jeg har merket det mer og mer de siste dagene. Jeg er ustoppelig. Kroppen er vital og ustemt. Ustemt i den forstand at alle sansene er slått på for fullt. En kakofoni av nådegaver. Gaver skjenket oss fra den gang naturen holdt i dirigentstaven. En tid da Vårherre sto i orkestergraven med hele orkesteret i sine tøyler uten innblanding fra oss menneskelige narrer. Narrer som gjøglet seg ned fra podiet og ut av skapelsen i den tro at verden skulle bli deres nye scene. 

Øynene får igjen den muldsorte farge. Når jeg ser meg i speilet, er det som å se ned i et bunnløst tjern. Et tjern hvor selv Nøkken ville kviet seg for å ta bolig. 

Uten angst eller redsel nyter jeg denne euforiske tilstand. Et kort øyeblikk. Som når nordlyset får elektronene til å tvile på sin plass i atomet. En tvil som frigjør det magiske fluoriserende lyset vi kjenner fra den klare nattehimmelen. Like sjy og hemmelighetsfull. Like myteomspunnet som nordlyset, forvandler min sjel seg når månen ikler seg sin vakreste prakt. Jeg vrir meg i vellystige kramper. Med spastiske stønn og groteske bevegelser, lar jeg meg henfalle til sagnet. Varulven må ha sitt bytte.

 

Fra en liknende hendelse. På samme adresse. På samme tidspunkt av året. 3 år siden. Et sjeldent fotografi av varulvens tilbliven.....

 

Og fordi reinkarnasjonen har forbannet akkurat MITT legeme, VET jeg. 

Overtro er en lek i forhold. TRO derimot, ville jeg aldri møtt ansikt til ansikt. Mot tro finnes ingen kur. Intet våpen kraftig nok. Kraftig nok til å vekke den narren som en gang for lenge lenge siden så på sin skaper på vei ned fra scenen og spyttet hånlig på hans skygge i sin sorti mot sitt nye publikum.

Natten er nå. Kallet er sterkt.

 

Klem DM

 

Les også "Ule mot månen", eller "Vintereik"

 

#fantasi #poesi #månen #eventyr #dikt 

Halloween. En gylden mulighet til lek og kreativitet.

Ja vettu hva!!

Mer skal det ikke til. Etter en litt treg start på dagen anført av en god slump livsgnist og god musikk, satte jeg igang her lik en "Tasmansk djevel". 

Som en tornado ute av kontroll, ble det både kneskuring av kjøkkengulv, vask av kjøkkenskap, og ryddesjau etter en heidundranes Halloweenfeiring dagen før. Ja skal si jeg var effektiv. Tror muligens jeg red på en opptur etter den vellykkede avviklingen av den så ellers utskjelte amerikanske (?) tradisjonen.

 

Ikke alle "Hulken-kostymer" egner seg like godt utenfor husets "frie" vegger ;) 

 

Jeg må bare si at jeg har måttet krype til korset. Ja jeg vil si såpass som at jeg de siste årene rett og slett har begynt å glede meg til Halloween, enda så kommerst og Amerika-importert det hele er. Nå skal det jo sies at undertegnede også er en julens mann da. En ihuga tilhenger av en salig blanding av tradisjonell jul med gårdsnisser og hyss, og den glorete og pompøse Disney-julen. 

Tror dette bunner i en barnslig glede over den fantasiverden jeg får lov til å ta del i ved disse høytider. Nettopp derfor har jeg etterhvert også favnet om denne nye tradisjonen med opphav fra....ja bare å google (med andre ord: det vil jeg helst ikke henge meg opp i). Jeg elsker bare den mulighet jeg, og mine barn får til å leke litt med fantasien.

Her i hjemmet begynner Halloweenfeiringen flere uker i forveien. Med alt fra hvem de skal be på festen (spørs litt på hvem som velger å delta på den felles feiringen på skolen), hvilken mat de skal være med på å lage, og selvfølgelig KOSTYMET. Kostymet er en hel verden i seg selv. Allerede dagen derpå, snakkes det om hva de skal være på karneval i februar. Jeg synes rett og slett det er herlig. Herlig å se barna bli så kreative og oppriktige i sin oppgave. 

 

Som du ser, er ikke menyen verdig noen Michelin-stjerne, men det viktigste er at ungene selv får være med på planlegging og tilbereding. 

 

Temaet er ihvertfall ikke til å ta feil av :) 

 

Med LITT innlevelse, kan man kanskje mane fram ett og annet gresskar også. 

 

Haken ved alt dette, som det også var med Julebukktradisjonen da jeg var liten, er den evinnelige tiggingen ved dørene. Det var det værste jeg visste når jeg var liten. Syntes det var skikkelig flaut, og liker det like lite nå. Heldigvis har snørrungene arvet litt av dette, selv om de gikk en liten runde i går. Morsomt å treffe de andre, og se hva de har kledd seg ut som, pluss at det er litt "gæærn" og småskummelt å gå slik ute i mørket:) Også ventet vi voksne rundt hjørnet med pekefingeren: "Husket dere på å si takk nå da!!??" Jeg må le også......

Det beste med hele dagen er all planleggingen i forkant som kulminerer på selve Halloweenkvelden når all maten skal være klar, den selvlagede pynten er på plass, og kostymet og sminken som blir ferdig akkurat i tide til gjestene kommer. 

 

Fæl vettu!!!?? 

 

De hadde nesten ikke tid til å gå ut å "tigge". Det skulle spises, lekes, høres på skummel musikk, se på film....ja på 3 timer. 

 

Tror far koset seg vel så mye i prosessen med å lage sår og utpreget "cyanotisk" farge i huden :))) 

 

I år var mellomste bedt bort til noen i klassen. Kjempehyggelig både for oss foreldre og ham selv. Det ble til og med litt i overkant skummelt å gå runden forstod jeg. Ikke rart når ferden skulle foretas blant en meget spredt bebyggelse, deriblant ett par nedlagte gårder, på skumle skogsveier langt ute i periferien her like utenfor Fredrikstad.

 

Vi prøver stort sett å lage kostymer av ting vi har liggende, som feks, sminke og sår laget av alt fra tekstillim til konditorfarge. 

 

Jeg synes med andre ord at denne tradisjonen, for vår del, har blitt til en hyggelig affære, hvor barn og voksne i husstanden engasjeres og gledes. Og som sagt, så blir budskapet bak anledningen visket passe ut akkurat som i forbindelse med karnevalet, men hvorfor ikke. Vi...... her ihvertfall, takker med glede ja til muligheten til å leke litt i hverdagen. Mer av det!

 

Så var denne feiringen over, og vi har allerede begynt å se nisser og troll rundt husveggene, enten vi er troende eller ikke. Julen er like om hjørnet. Og jeg for min del TROR av hele mitt hjerte. På eventyret i oss alle.

 

 

Ha en leken og barnslig eventyrhelg, snart er det advent, ille koselig!

 

Klem DM

 

#halloween #familie #barn #oppdragelse #tradisjoner #jul #høytid #meninger #karneval #costume #kostyme #levlivet #kjærlighet #foreldre

Sex v.s. Trening

Hvis jeg fikk velge??

JA TAKK, BEGGE DELER!

Likheten er jo slående. Ikke det at det er noe seksuelt med en treningsøkt, eller at jeg ser på det som et slit med en intim tête-à-tête. Men følelsen etterpå er jo til forveksling lik, synes nå ihvertfall jeg. Den svevende, matte følelsen en har når en går ut døra på treningstudioet, eller kommer tilbake etter en lang joggetur (som jeg forøvrig har til gode å prøve). Kom ikke her å si at det er så innmari langt ifra det å puste lettet ut, og litt flirende etter en dampende tango. 

 

 

Nå er jeg så heldig å ha et rimelig avslappet forhold til begge deler, så om den ene økta blir byttet ut med den andre en dag, så kjenner min dansepartner og jeg hverandre såpass godt at resultatet stort sett går i null.....eller pluss, alt etter som. 

 

 

Se for deg dette, rent hypotetisk, eller jeg snakker bare litt fritt her nå. Hva om man har et anstrengt forhold til sex. Det er det jo dessverre mange som har, av flere forskjellige årsaker. Eller om vi snur det på hodet, et anstrengt forhold til trening. Synes du ikke at det i mange tilfeller kan henge litt sammen?

Tenkt deg tilfelle. Du er på trening to ganger om dagen. Trener til du spyr. Klarer ikke å ta blikket bort fra speilet. Synes aldri du er bra nok. Vil gjerne ha sex med lyset av fordi du ikke føler deg i form i dag (eller rett ut sagt...perfekt). Du mister etterhvert "Libidoen" pga alle de forstyrrende grillene du har satt deg i hodet. Du har muligens gått om bord i en altfor skummel berg-og-dalbane, som i verste fall kan få fatale følger. Vektskåla smeller hardt i bordet på den ene siden.

 

Selvfølgelig er det litt morro med bilder innimellom. Skal ikke nekte for det.

 

Joda. Jeg har falt for fristelsen jeg også. Selfie i garderoben etter trening, med mindre klær enn dette også.

 

Eller, du higer etter sex hvert våkne minutt av dagen (mulig jeg snakker for mannfolka her nå), fordi kvantiteten på nærkontakten ikke står til dine forventninger. Du higer fordi du tror du har et problem. Mulig også fordi du ikke har noen dansepartner. Du tror du ikke er attraktiv nok sammenliknet med broileren på treningstudioet. En gresk atlet som i dine øyne bare kan knipse med fingrene for å få en dans.

Vi må ta oss sammen! Hva er det som skjer?? Vi må begynne å se vår dansepartner inn i øynene, og vende blikket utover, eller så kunne vi jo like så godt stått på danse gulvet alene, og tatt saken i egne hender. Er det DET vi ønsker, å bli så selvelopptatte at vi glemmer kjærligheten mellom to mennesker?

 

Som kjent, er ikke virkeligheten alltid like retusjert, og en må klare å være lekne selv om fraværet av sminke og morrasveis sloss om oppmerksomheten. Husk det er fantasien som er det virkelige "afrodisiakumet" ;)

 

Jeg steller og pleier forholdet så godt jeg kan, og foreløpig kommer det stadig nye grønne knupper. Ydmyk og takknemlig for det :) 

 

Strikking for eksempel.....TURN ON for meg :)))!!!

 

Ja det er et kick å trene, og det er euforisk å elske, men blir man for fanatisk enten den ene eller den andre veien, tror jeg både selvtillit og forhold kan gå rett på trynet. Måtehold kan være kjedelig, la oss heller kalle det overbærenhet eller tålmodighet. Og OM en skal kjøre en ekstrem linje, enten på dansegulvet eller på gymmet, så sørg ihvertfall for at det er "Amour" som styrer, og ikke "Egoisten".

Takk for nå, fra en som har hatt en vidunderlig treningsøkt i dag, og som venter på kveldens siste dans.

 

Klem DM

 

Les også "Kunsten å bedra sin kone...eller?".

 

#samliv #trening #kjærlighet #parforhold #forhold #mann #kone #kvinne #sex

 

Min kur mot hangover.

Z z z z z z z.........

For de av dere som har slumpet innom å lest et par av innleggene mine, eller kjenner meg en smule privat, så vet dere kanskje at jeg ikke akkurat er noen morgenfugl. Så når jeg en sjelden gang takker ja til et oppdrag som innebærer noe i nærheten av å sette på vekkerklokka, så går jeg som regel på en skikkelig smell. Og smell ble det.

I går, hadde jeg rett og slett skikkelig hangover, etter at jeg på onsdag var nødt til å stå opp kl 04:45 grunnet en jobb jeg hadde inne i byen med oppmøte kl 08:00.

Da det for tiden er begrenset fremkommelighet med bil mellom Fredrikstad og Oslo, valgte jeg å ta 06:08 toget. 

For en som har til vane å legge seg rundt 02:00 til daglig, syntes jeg at jeg var flink å komme meg i seng til midnatt. Det ble få timer på øyet naturligvis, men der og da gikk det bra å komme seg gjennom arbeidsdagen.

Dagen derpå ble derimot litt tung. Jeg følte meg nesten dårlig. Pjusk. Skjer hver gang. Ikke annet å gjøre enn å takke for at en har fri ett par dager igjen, og reparere så godt man kan. 

 

 

Utenfor vinduet så jeg at isen hadde lagt seg på bilen. Det var rim på takene. En av de første virkelig kalde dagene denne høsten. Jeg satte over kaffen, tok på meg "mysbyxan", raggsokker, tykk genser. Dro på med litt god musikk, og var egentlig der hvor jeg liker meg aller best.....bortsett fra den dårlige formen da, men humøret var på topp. Litt drømmende og kreativ.

Jeg bestemte meg etterhvert for å gjøre noe med all chilien jeg har igjen fra i sommer. Fruktene henger litt spredt på et par-tre planter jeg har reddet inn fra kulden, og satt i stuen i håp om at kanskje en av dem klarer seg til neste år.

 

 

Hadde ikke helt bestemt meg for hvordan jeg skulle ta vare på fruktene: Tørke de. Bruke de med en gang. La de visne. Men så fikk jeg et tips om rett og slett legge de i olivenolje (takk Maria :)) Så enkelt, greit og dekorativt!

Jeg satte i gang å plukket de 10-12 chiliene som var igjen. Utrolig tilfredsstillende forresten, å  plukke sine egne eksotiske frukter. Dyrket og modnet gjennom 6 mnd. Den herlige særegne lukten. Den friske røde fargen. Belønning i seg selv bare det. 

 

 

Jeg bestemte meg for å kutte av "skalken" på fruktene, slik at oljen skulle komme til over alt. Sikkert ikke bra at det blir for mange luftlommer i fruktene under konservering (?) Jeg fant et egnet glass med syltestrikk og tett lokk. La i fruktene, og helte på oljen, mens jeg samtidig presset forsiktig ned i glasset slik at jeg fikk klemt ut luften av chiliene innimellom. Og vipps. Ferdig. Gleder meg til å ta meg en smak i vinter, når sommeren begynner å komme på behørig avstand. Nam!

 

 

Fornøyd med å ha spart på de siste gullkornene fra i sommer, la jeg også merke til en enslig tomat på benken. Den aller siste tomaten jeg har igjen fra et "tomatetegilde" av en annen verden denne sommeren.

 

 

Vakker? 

 

 

Det har nesten vært et rituale nå på sensommeren, å starte dagen med ett par brødstykker med tomatskiver på, overdrysset med en klype sukker, lett henslengt i hengekøyen på verandaen, akkompagnert av en nytraktet italiensk-brent espressokopp. Mmm....deilige bilder å ha med seg under teppet nå når høsten kommer, med sin ro å resignerte stillhet. Elsker høsten!

 

Her på toppen av litt nøkkelost :)

 

Når kvelden kom, var jeg faktisk ganske pigg. Nå skal det nevnes at jeg hadde et par power-nap's i løpet av dagen, men forholdene tatt i betraktning, var jeg ganske ovenpå. Jeg pleier vanligvis å avslutte kvelden med et skikkelig måltid, så kroppen har noe å jobbe med på natten :) men i kveld var det dårlig stelt med matlysten. Jeg gikk liksom å "fnøs" på noe. Tror jeg lukket opp og igjen kjøleskapsdøren minst 10 ganger, før jeg plutselig fikk øye på en løk (!)  En helt vanlig gul løk.

 

 

"Den damper jeg", tenkte jeg. Sunt, kalorifattig, og passe søtt. Så da ble det:

Heldampet løk med brød, toppet med koriander- og limeyoghurt.

 

 

Litt vann i bunnen. Puttet ett par skåler oppi, for å få løken opp av vannet. 

 

 

Ferdig med skallet på. For å bevare sødmen. 

 

 

Fantastisk godt. Og helt ufarlig. Den "potente" løksmaken, forsvinner i det den blir varmebehandlet. Tilbake står du igjen med en rund og fin smak, og en litt kremaktig / puréaktig, mør konsistens. Å anbefale. Seriøst!

 

 

 

Velbekomme :) 

 

Dagen ble ikke så værst allikevel, tross hangover og et totalt fravær av treningslyst. Det tar jeg igjen i dag. Gleder meg.

I helgen drar kona og datteren min på hyttetur, så da danser musene på bordet her hjemme.

 

Gutter er og blir gutter.

 

God helg.

Klem DM

 

(P.S: Fikk akkurat mld om at det blir samme jobbing til mandag og torsdag også. Kommer til å ta av helt med døgnrytmen!)

 

Les også: "For en sommer!"

 

#mat #grønt #grønnsaker #chili #livsstil #hjem #familie

Med hudormen i våre hjerter.

"Blackheads", eller hudormer, har vi nok av. Eller ihvertfall jeg.

Jeg skal innrømme at jeg har smurt meg med fuktighetskrem i ansiktet i minst 20 år. Fuktighetskrem er kanskje å ta i.....kremt. SPENOL. Spenol har liksom Don M brukt i fjeset i to tiår. Spenol. "For spener og jur", stod det på den i gamle dager, men siden færre og færre melker kuene sine selv, har de visst omformulert etiketten en smule. Ikke såååå flaut å gå inn på COOP'en nå, å kjøpe et eksemplar. 

 

 

Ferdig snakka. Sånt setter spor vettu. 20 år med ei guffe som er bergnet til å smøre inn patter, store som vaskebøtter. Kan tro hudormene har fått noe å skrive hjem om til gamlelandet. Kjære vene. Du skulle sett meg når jeg er på jobb. Når "sminken" kommer med kosten sin. Hu kjører på så pudderet står som en skodde rundt øra. Og når tåka har lagt seg, ligger makeupen pent fordelt i små groper i huden etter et langt liv med puppekremen. Men jeg får lønna mi, så de vet nok hva de gjør.

Her om dagen skulle min ikke sååå fisefine kone, Teskjekjærringa, på "makeup-party". Kan tru de gnei seg i henna når bestillingslista kom til henne. NOT!!! Vet du hva hu bestilte??

Hudormstæsj!

Til MEG!! Sier litt da eller..... Tenk å våkne ved siden av det guffene trynet hver eneste morgen, mitt altså. Må jo ha vært en påkjenning! Og så nydelig som hun er, så har a ikke sagt no.....

 

 

Negativ som jeg er til alt overnaturlig, ja for jeg ser jo på dette som det rene og skjære kvakksalveri. Bare fnøs jeg av hele greiene når hun kom hjem og fortalte meg hva hun så kjærlig hadde kjøpt til sin mann. Utakknemlig også vettu, altså jeg.

Neida. Jeg er ikke utakknemlig. Det er bare det at et hvert forsøk jeg har gjort på å gå til krig mot disse udyra, har resultert i at for hver hudorm jeg har klemt ut på helt feil måte, så har det kommet en King Kong i etterkant.

 

Som det kommer fram av dette ungdomskolebildet, så var jeg rimelig tidlig ute med etableringen av et monarki rundt nesa.

 

Og forfengelig som jeg er, blir jeg rett og slett litt småengstelig bare ved tanken. Et annet aspekt, er at hvis jeg ender opp med å pådra meg en hel kammeratgjeng med King-Konger rundt nesetippen til uka, kan jeg se langt etter de jobbene som krever en viss presentabel fremtoning. Litt vanskelig å kjøre makeup på en nese som ligner en avokado som du har glemt at du hadde innerst i grønnsakskuffen bak de ikkeøkologiske gulrøttene som holder seg i evigheter.

 

 

I dag kom hudormstæsjet i postkassa. Ungene har lagt seg. Jeg har vært på trening. To dager til jeg helst IKKE skal møte opp på jobb med avokado midt i ansiktet.

 

 

 

 

Jeg "unboxer" vidundermiddelet, og begynner å lese bruksanvisningen. Som menn flest, leser jeg ALDRI bruksanvisninger før det er for sent. Den sjansen tok jeg ikke nå, for å si det sånn.

 

"Preppe" ansiktet først med litt lunkent vann.

 

Hørte jeg en spydig kommentar??

 

Der stod det: Påføres i et tynt lag. La virke i 10-20 min. Komplisert.

 

 

 

Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, og satte meg i sofaen å så på "Farmen", noe jeg aldri ville ha funnet på ellers, dersom det ikke hadde vært heeeelt nødvendig. Nå var det heeeelt nødvendig. Ville helst at kona skulle ha et halvt øye på meg mens prosessen pågikk. Og prosessen pågikk, det skal jeg si deg! Kjære vene. Huden begynte å få et drag av nekrotisk sort farve over seg. Så mest ut som om Svartedauen sjøl hadde tatt seg en tur innom.

 

Etter 10 minutter.

 

JEG merket ingenting....av naturlige årsaker, men Teskjekjærringa begynte brått å strikke feil. Du skulle hørt strikkepinnene jobba. Jeg skjønte at noe var galt. Og hvorfor hun strikket feil, var fordi hun satt med låst blikk rett mot den fæle nesa mi, som så ut som om den skulle falle av hvert øyeblikk.

 

Etter 20 minutter.

 

Hun tok til slutt fram kameraet, og viste meg elendigheten. Da var det ikke morro mer skal jeg si deg. Vi brakk oss så tårene sprutet, vi syntes til og med det begynte å lukte vondt (det gjorde ikke det vettu. Vi ble bare så ille revet med). Jeg skyndte meg ut på badet med henne i hælene i tilfelle det skulle trengs oppmuntrende ord og en klapp på skulderen. Det trengtes. 

 

 

Legg bort det kameraet og hjelp meg i stedet!

 

Får liksom ikke vasket det av fort nok.....

 

Mens jeg holdt på å vaske av meg guffa, i den tro at jeg nok en gang måtte se meg om etter et annet yrke, begynte en herlig følelse å spre seg i kroppen, og det var ikke fordi min tilårskommende sto der i all sin sparsommelig antrukkenhet at det kilet litt i kroppen. Neida. Snart fylte den herligste duft rommet, kjakene myknet, og nesen føltes nett og jomfruelig. Jeg rettet meg sakte opp etter å ha skyllet bort det siste av denne herlige guffa. Og hva får jeg se!!??

Akkurat det samme som jeg så da jeg sto opp i dag tidlig. Like sortprikket og fæl. Like gråmusset som alltid. Men for en følelse! Og for et velbehag av dufter og eteriske snurrepipperier som kilte i mine vakre små nesebor. Dette hadde jeg ikke ventet! 

 

Sannhetens øyeblikk.

 

Sånn i etterkant nå på sengekanten, tror jeg at det hele skyldtes den følelsen en har etter at en har vært igjennom en tøff periode i livet, eller følelsen av å nettopp ha unnsluppet døden. Alt blir liksom så rosenrødt etterpå, sammenliknet med hva en har gjennomgått. Jeg innrømmer gjerne at jeg var veldig skeptisk mot denne vidunderkuren, noe som førte til at jeg fikk en meget behagelig opplevelse...til slutt.

Og nå, i skrivende stund, påfører jeg den medfølgende nattkremen med sirkulerende bevegelser rundt neseroten, for et perfekt og velgjørende resultat.

God natt, og ønsk meg lykke til. Avokadoen har ennå to dager å modne på ;)

 

Klem DM

 

#makeup #mann #sminke #blackheads #hudormer #hud #ansikt #humor #marykay

 

Da barna snudde opp-ned på livet mitt.

Den dagen min datter ble født.

Den dagen begynte slutten på mitt gamle liv. Og den som sa at livet før og etter man for barn, er to forskjellige verdener, hadde tydeligvis rett. Hvor ble det av egentid, nattesøvn, ville fester, og eksotiske reiser?

Egentid har jeg hatt nok av. Sove på natten har jeg aldri gjort. Ville fester var det nok av i barndomshjemmet. Og de eksotiske reisene var jeg på mens jeg dagdrømte på skolebenken. Så takk og lov for at det skjedde en forandring!

 

Førstemann ut. Lille Prinsesse :) Sjekk sveisen på far! 

 

DER! Plutselig, åpenbarte det seg en helt ny type kjærlighet. En kjærlighet jeg ikke visste eksisterte. Jeg ble så forundret over dette, at jeg lagde en til. En liten gutt. Og harru sett! Det skulle vise seg å bli en skikkelig morroklump, født med kaffekoppen i hånden og sixpencen på snei. Jeg ble selvfølgelig nysgjerrig på dette, og lekte med tanken på å lage enda en sånn en. Av naturlige årsaker måtte dette vente litt, så jeg koset meg med situasjonen enn så lenge.

 

Mellomste, og en litt preget pappa :)

 

ATSJOOO!!! Før jeg visste ordet av det var det jaggu meg en til på gang, sånn ut av det blå. Hadde det ikke vært for kulen på magen til hun som senere skulle gå under navnet, Teskjekjærringa, så hadde jeg brått konvertert til "Storken". En trosretning kasta sammen i en tid da de voksne syntes det var flaut og synd å fortelle barna sine om hvordan kroppen fungerer.

 

Teskjekjærringa, ille blid :)

 

Hjelpes meg, sier jeg bare! Dette var andre boller. En gutt til. Stikk motsatt av den andre. Det tok nøyaktig to araber flikk-flakk opp-ned i motvind, og så var'n ute. Som en "gresk atlet", turnet han inn i våre liv, stående i bro første uka på stellebordet, og det heeeelt uten kolikk! Makaløst!

Jeg holdt på å renne over av glede, og tenkte å stoppe mens leken var god. Alt det potensialet denne kjærligheten representerte, måtte jo forvaltes på en god måte. Jeg stod overfor et enormt ansvar, en gedigen mulighet, et eventyr av en annen verden. Dette er hva jeg hadde ventet på....kanskje uten å vite det helt selv.

 

Sjelden mangel på liv i stua :)

 

Etterhvert som årene begynte å gå, så jeg til min undring at hver og en av sussebassene var i besittelse av flere av mine sære særetrekk. Og at de etterhvert begynte å rendyrke et par av karaktertrekkene hver seg. De var MEG, men mye mer MEG enn meg selv....hvis du forstår.

Det er ganske snodig å møte seg selv i døra for de av dere som har gjort det noen gang, men å ha en hel skokk kloninger surrende rundt deg hele tiden er jo rene luksusen! Dette måtte jeg da utnytte meg av, tenkte jeg. Kanskje ikke bevisst, men mer som en snikende følge av det som skjedde med personlighetene deres. 

 

 

Jeg oppdaget etterhvert at min førstefødte lærte meg å følge mine egne veier, snu meg vekk fra janteloven, fnyse av de som hadde negative bemerkninger om det ene og det andre.

 

("Sminkestund har gull i munn". Det er i slike stunder den gode samtalen kommer :)) 

 

Hun fikk meg til å innse at nok er akkurat nok til å være lykkelig. Nøye meg med det som er, og kanskje drømme litt nå og da for å skape "koloritt" i hverdagen dersom skyene skulle bli for tunge. Dette er jo egenskaper som jeg har hatt liggende jeg også, men hun hadde selvtillit til å leve det ut. Herlig!

 

På trening med Gammer'n.

 

Mellomstemann er et kapittel for seg selv. En reinkarnasjon av vår alles kjære Rolv Wesenlund (Fleksnes) og Arve Opsahl (Egon) 

 

Dypt konsentrert i en Fleksnes-imitasjon :)

 

Kommentar overflødig.

 

Med en kommentar til alt. Ja såpass at vi to sjelden eller aldri kan gå inn i en butikk alene å handle, i frykt for å falle sammen i latterkrampe i kassa når vi skal betale. Klok av skade.

Et lite eksempel fra drive-in'en på "Mækkærn":

Klikk HER

Meg : "Hva skal du ha å drikke?

Guttungen : "Et ørlite glass Sherry, takk"
 

En herlig gutt, med et skjørt hjerte og et øye (eller to) for andre. Slik var jeg på sett og vis også på hans alder, men med et noe mindre publikum. KA-CHING! Fantastisk!!

 

Tar vare på pappa når folkemengden blir for truende ;)

 

Minstemann, er og blir minstemann. Lille "bebissen min". Ser at jeg snart må omformulere meg litt der, ettersom det nesten virker som at det er han som blir først voksen...hvis du skjønner. Kremt. 

Uten å skryte på meg alt for mye, har jeg vel alltid vært relativt atletisk og spretten, men her traff jeg min overmann allerede fra første stund.

 

Glad i oppmerksomhet.

 

 

Som sønn, så far :) 

Klikk HER

Greit. Jeg er ingen dårlig taper. Dette er det bare å dra nytte av. Her gjelder det å være et forbilde så langt det går. Holde blikket skarpt og formen på topp. Han har fått meg til å flytte grenser både på det ene og det andre området. Mentale sperrer for høyder, for dødsangst, for ting jeg trodde hørte barndommen til. Han har brukt sine forutsetninger, og rendyrket de i form av lek og nysgjerrighet. Noe jeg aldri helt klarte å få til. Magisk!!

 

 

Alt dette hadde jeg ikke FØR jeg fikk barn. Et liv og en tid som nå fortoner seg som kjedelig og fargeløst. Jeg takker min eventuelle skaper for å ha vist meg disse fasettene i livet, og jeg er sikker på at han har flere overraskelser i ermet. Og med hånden på hjertet, så kan jeg si at jeg gleder meg, og fryder meg over tider som skal komme. Latter, tårer, vennskap, kjærlighet, og kanskje barnebarn. Guds veier er uransakelige, ihvertfall hos MIN gud. Det kommer helt sikkert tunge tider også.

Det vil alltid finnes tvil. Kjærligheten vil alltid trenge pleie, men det er disse variasjonene som får et vakkert maleri til å leve.

 

 

Klem DM

 

NB: Publisert med godkjenning fra både kjærring og unger ;-)

 

#familie #parforhold #oppvekst #kjærlighet #barn #gutt #jente #far #pappa #livsstil #fødsel #graviditet #hjem #søsken #arv #miljø

Materielle "goder"

Da kom tårene.

Bare en liten triviell oppdatering.

Det er ikke mye av materielle goder som påvirker meg noe særlig lenger. Jeg opplever det at jo mindre jeg har, desto mindre har jeg å bekymre meg over.

Har sagt litt flåsete at; om det er noe jeg ønsker meg her i livet, så er det å eie så lite at jeg når som helst kan pakke kofferten å flytte til et annet land uten at hverken banker, stat, eller eiendeler kan holde meg tilbake. 

Dette har nok påvirket mitt forhold til materielle ting i den retning at jeg sjelden sukker to ganger dersom jeg skulle miste noe av større eller mindre verdi. Jeg lever i dag, tross alt som har skjedd og ikke skjedd opp gjennom, så en løsning finnes alltid.

Det jeg ikke helt har klart å stålsette meg mot, er de helt uventede og positive overraskelsene, og gavene som fra tid til annen kan dumpe ned i fanget på en. Og de siste tre dagene har vært preget av dette både jobb og bilmessig.

Etter å ha slitt med en stadig mer falleferdig familiebil siden påske, måtte vi i forrige uke slenge inn håndkle, og si at nok er nok. Ikke noe vits i å reparere mer. Og med en kone som er helt avhengig av bil for å komme på jobb, ble det til at vi måtte se oss om etter noe "nytt". Dvs, nytt var det aldri snakk om, da vi velger å ikke legge prioriteringene i den retning. Og for å være ærlig, så trodde jeg ikke at et billån kom på tale heller, da min "freelancejobb" ikke alltid er like populær hos bankene, kanskje like greit.

 

 

Gleden var derfor stor da det gikk opp for oss at vi faktisk hadde signert en kjøpekontrakt på en nogenlunde hel og fin bruktbil på tirsdag. Livet overrasker stadig. Og for en familie med lite gull på kistebunnen, men med et stort hjerte, ble det nesten litt for meget følelsesmessig. 

Velsignet i grevens tid denne gangen også. 

 

Klem DM 

En god fjert forlenger smilet.

I dag skjedde det igjen.

En hyggelig kar på treninga kom bort til meg å spurte hva slags diett jeg gikk på for å holde "ølmagan" på avstand. Vel, jeg har så vidt vært innom det før i et tidligere innlegg ("Jeg er fornøyd med kroppen min"), hvor jeg tok opp dette med å spise naturlig i den grad det er mulig, og dette sa jeg også til vedkommende. Det kom også fram i løpet av samtalen at han, blant mange, faktisk spiser sjokolade....hver dag, og ikke nok med det, det går gjerne med en plate av gangen.

FANTASTISK! Er jo snaskens det da:) Men hvor bra det er for midjen, vet jeg ikke? Nok om det.

 

 

Det jeg aldri har turt å innrømme, er at jeg faktisk HAR en hemmelig oppskrift på hvordan man kan holde magen på plass, sånn rent utenom det logiske da, som å stålsette seg mot de værste fristelsene.

JEG FISER!

Sånn, nå er det sluppet....eller sagt. Få det ut! Kan ikke gå å holde sånt inne...det er jo galskap. Det har hendt noen ganger, at jeg av hensyn til omgivelsene, har vært nødt til å holde tilbake en etterlengtet fjert, men det hører med til sjeldenheten.

Det gjelder å planlegge godt, som for eksempel før trening o.l. Ta heller den ekstra omveien for å komme ajour. Og med litt trening, som jeg i all beskjedenhet besitter, så går dette helt greit, så lenge treningsøkta ikke overstiger halvannen time.

Kjenner noen ganger at jeg begynner å svette litt når jeg blir stående å prate for mye. Der vet jeg at jeg har en jobb å gjøre (selvkritikk).

 

Bilde: Monthy Python's Flying Circus.

Ekkelt??

Javel. Men alle gjøre det. Kona mi har gjennom flere år prøvd å lure meg med at det er JEG som har et problem, men der mener jeg bevisst at hun går inn for å lure meg, eller så klarer hun rett å slett å fortrenge naturens gang på en mesterlig måte jeg kunne ha misunt henne. Hun er vel og merke en engel, men sååå prektig er hun ikke.

 

 

Her om dagen tok vi henne på fersken, både jeg og ungene, da hun prøvde å bortforklare en liten prupp i all viraken som oppstår i det alle kommer hjem fra jobb, skole, trening, osv. Det funka skikkelig dårlig. Vi applauderte høylydt alle sammen, og ønsket henne hell og lykke videre, og velkommen i klubben. Jeg har nemlig lært opp ungene godt på det området. Der er jeg beinhard altså.

Promp med stil, og le av det.

 

 

Man skal aldri undervurdere en fjert. Tenk dere hva dette ville ha kunnet utrette dersom det ble brukt på rette måten. En sier at pennen er mektigere enn sverdet, men en promp derimot.....

Det går faktisk rykter om hvorfor en viss norsk statsviter og daværende utenriksmimister hadde slik suksess i forhandlingene i forbindelse med Osloavtalen i 1993. Det sies at i dét alle partene i konflikten hadde satt seg ved forhandlingsbordet, satte vedkommende i med en skikkelig sprakfis, hvorpå alle partene endte med å slå seg på låret å skoggerle ut i de sene nattetimer. Diplomati på sitt beste.

 

 

Den gode stemningen varte som kjent ikke så lenge, dessverre, trolig fordi vedkommendes etterfølger ikke hadde de samme forhandlingsmessige kvaliteter.

Nå gikk dette innlegget nok en gang ut av proporsjoner, men det skal vi ikke mase med.

Saken er den at, hvis du vil beholde den strømlinjede snasne magen du ser i speilet ditt om morgenen, så må du fise mer. (Ække så enkelt vettu, men verdt et forsøk;))

Fis og vær glad, men vit din besøkelsestid. Det er mektige krefter i sving, både diplomatiske og miljømessige.

 

Klem DM

 

Don Matteo er også på Instagram

 

#worldpeace #fred #kropp #kosthold #humor #ironi #promp #peace #trening

"Vintereik". Om tap og savn.

Som barn var jeg stille.

Altfor stille. Du spurte aldri, men sto allikevel med svarene. Ett svar i hvert av dine snirklete blad. Ett svar som ingen torde stille spørsmålet til. 

 

 

Naturen forbereder seg til en lang og velfortjent hvile. Dine like kaster en etter en sine dyrebare smykker, men du, du knuger om dine vel bevarte hemmeligheter, enn så lenge. Hvert blad, hvert svar vil kanskje henge ennå noen dager, før også du må gi slipp på dine. Du håper på at i dag, akkurat i dag, skal du klare å gi meg svaret, bare jeg stanser et lite øyeblikk under din krone. Om så bare ett av dine svar lander på min panne, kan du lukke dine øyne for i år. 

Du har sett mange, altfor tidlig voksne gå forbi din stamme av visdom. Mange du skulle ha hjulpet.

Tatt børen fra deres skuldre. Vist dem veien. Men som regel gikk de med bøyde nakker, og sparket vekk svar fra tidligere år. Svar som ikke lenger lot seg tyde. Svar som ikke lenger var fylt av din sevje av kjærlighet og forståelse. Forståelse uten språk. Uten mulighet til å formidle. Om vi da ikke, ved en ren tilfeldighet, akkurat der, vendte blikket opp. 

Svarene er mange, men henger hardt fast i dine gamle kloke grener. Du står der med en patos og klokskap som få kjenner til, men JEG så deg. Hver dag gikk jeg forbi deg. Jeg vendte blikket opp, og ventet på den dagen da alle svarene skulle falle ned på min panne og gjøre livets utydelige grimase om til et smil, men jeg stilte nok aldri de rette spørsmålene.

 

 

Et halvt liv er gått. Det er atter tid for å kaste sine blader. Heller ikke dette året landet svaret på min panne. Jeg går de samme stiene. Jeg sparker fremdeles bort dine visne forsøk på å omfavne en liten voksen som én gang drømte om å få kjenne deg.

 

Klem DM

 

Instagram: Donmatteo75

 

#minner #tilettertanke #poesi #barndom #følelser #far #pappa #inspiasjon

"Ule mot månen

 

 

 

 

Et klassisk valg.

Et lite hjertesukk.

Noe inni meg protesterer, og har alltid protestert vilt mot det å bli påtvunget hva jeg skal tenke og føle. Derfor kan jeg ikke fordra den klikkmentalitet media og visse deler av samfunnet legger opp til. Jeg er jo ikke født bak en ost, så jeg forstår jo såpass at dette er det mest lønnsomme og praktiske for å få et samfunn til å fungere og lystre. Det er ikke bare-bare å styre en flokk med individualister (selvkritikk).

Vel, nok om det. Dette førte ihvertfall til at jeg i går, midt på lyse dagen, mens "alle andre" var på jobb, gikk meg en tur i solskinnet. En dag da media antageligvis allerede hadde begynt å jobbe med neste ukes sendeplan, preget av et par Tom Petty dokumentarer, og "Free fallin" sterkt tilsdeværende på A-lista på det nye stabile DAB-nettverket vi har fått.

La meg få det på det rene først som sist. Jeg har et "koselig" forhold til Tom Petty, et forhold jeg er stygt redd for kommer til å bli satt på prøve den nærmeste tiden, grunnet kommersiellt og vulgært hærverk av en stor musikalsk legende. Antagelig i samme spor som Micahael Jackson, Prince, og David Bowie, for å nevne noen. Jeg for min del, har aldri hatt noe særlig til overs for Michael Jackson's musikk, men det er så. Musikksmak er en subjektiv og individuell sak, som vanskelig lar seg diskutere, eller eniges om.

 

Bilde: Georg Friedrich Händel (1685-1759)

Så, preget av Tom Petty's bortgang, valgte jeg derfor ikke å falle for fristelsen å sette på en "Best of" plate på Spotify mens jeg gikk denne solskinnsturen i vakre og landlige omgivelser, like utenfor Fredrikstad. Jeg valgte å vie tiden min på det jeg virkelig ville høre på der og da, og som jeg hadde gledet meg til å høre på siden kvelden i forveien. Nemlig Händel's "Music for the royal fireworks". Et klassisk mesterverk som en kunne ha sagt masse om, men det gidder jeg ikke. Jeg legger heller ved en link for de av dere som er nysgjerrige. Jeg fikk også tid til en liten godbit, "Ubi Caritas", som er verdt noen minutter. Jeg er ingen "kjenner" av klassisk musikk, men jeg setter stor pris på at jeg relativt ofte kan flykte inn i noe "større" rent musikalsk, enn mye av det jeg blir påtvunget fra media. Dette er høyst personlige meninger, og har selvføgelig respekt for andres syn og oppfattelse av musikk. Det skulle bare mangle. Det er hele vitsen. Det å kunne velge. Og ikke at noen andre tar valget for meg. Mote og trend er en ting. Integritet og individuell smak er kanskje noe annet. Hva vet jeg.

Spotify link: G F Händel, "Music for the royal fireworks"

Spotify link: Ola Gjeilo, "Ubi Caritas".

Det eneste jeg vet, er at dette gjør meg godt. Å ha noe som er mitt. Noe jeg er så heldig å kunne fordype meg i en times tid, langt unna nyhetsoppdateringer, hverken fra TV-skjermen, eller mobilen. Nå skal det sies at jeg selvfølgelig bruker mobilen til å høre musikk på, men de som kjenner meg, vet at den stort sett står på lydløs eller flymodus. Playing "hard to get"?.....eller angst for å være tilgjengelig hele tiden.

Ta vare på det som gjør deg unik.

Takk for meg.

 

Klem DM

 

Jeg er også finne på Instagram: Donmatteo75

 

#musikk #klassiskmusikk #media #tompetty #meninger

"Ule mot månen!"

Ikke hver kveld, men innimellom, skjer det.

Månen kaller på meg. En forbannelse nedgravd gjennom generasjoner. En forbannelse som sjelden kommer til syne slik som i mitt tilfelle. Det er som om urkreftene i meg river og sliter i hver trevl i kroppen, helt uten smerte, kun med et ubehag eller en rastløshet og hunger etter å kle av seg sivilisajonens lenker, og bare trave vilt over eng og åker med månen fastlåst til pupillene.

 

Bilde: "Lunatic", T-P Jacobsen, 2007

 

Det heter seg at en varulv kun manifisterer seg ved fullmåne. Det er det rene oppspinn. Månen er alltid der. Ett eller annet sted rundt vår lille blå klode.  Jeg får sjeldent fred fra dens manende og messende stemme, et sted i min hjerne. I min grenseløse hjerne. Uten vegger og tak, hviler den aldri. Slutter aldri å lete. Lete etter månens urkraft og gudsforlatte jammer. 

De kveldene det blir for uutholdelig, ender jeg gjerne med å flykte ut i natten, og søke de ødsligste stiene i håp om å få fred fra felleskapets temmende pisk.
 

Lengten etter å kjenne nærværet fra det årtusenlange skuet som månen utspiller foran mine rovdyrøyne. Skyer som avtegner seg foran dens stråler. En scene som minner om en endeløs strøm av forlengst avdøde sjeler, glidende forbi dens trollske øye på vei til et symposium ikke forunt oss levende, begrensede vesener.

 

Bilde: "Den guddommelige komedie", T-P Jacobsen, 2005.

 

Disse kveldene vet jeg ikke hvem jeg tilhører. De levende, de døde, de frie sjeler? Jeg vet bare at jeg må vekk, søke isolasjon. Søke essensen til min uro. Jeg drikker glupskt av dens bølger av transcendens og timelige fravær. 

 

 

Bilde: Gips, "Remus & Romelus", T-P Jacobsen, 2004

 

Jeg er et nattvesen. Et individ kontrollert av blod forgiftet av nocturne små avguder som aldri blir fornøyd før månens bleke lys når min iris. Dens stråler av galskap og vellyst danser ett par ganger rundt porten til min stakkarslige menneskesjel, for så å falle over kanten og ned i pupillenes nådeløse avgrunn. 
 

Jeg, et arme menneske med en sjel som bare kan fullbyrdes når alt levende og alt dødt kaster skygger, laget på erindringer fra en dag. Et speilbildet av solsystemets sentrum. Solen.

 

Bilde: "Inferno", T-P Jacobsen, 2005.

 

Nattmenneske, varulv, Lunatic, B-menneske. Navnene er mange på de ukjente og utstøtte. Vi har blitt færre, svakere, og mer tørste etter vår månes etterhvert fortrengte plass i menneskeheten. 

 

Jeg. Et C-menneske.......

 

Klem DM

 

 

Les også "Utopia". Klikk her.

 

#fantasi #søvn #humor #filosofi #poesi #kunst #historie

Forført av en mann.

Visse opplevelser her i livet ville jeg ikke vært foruten. 

Man snakker ofte om at de største øyeblikkene her i livet er ensbetydende med det å gifte seg, bli pappa osv. Selvfølgelig er det stort. Ja kanskje størst. Men hva med de øyeblikk som svir seg fast i hukommelsen, og etterlater seg et arr som ikke nødvendigvis minner deg om noe vondt, men som er godt å stryke over innimellom når tankene får anledning til å leke litt på egenhånd.

Dette bildet etterlot seg et slikt arr.

 

Photocredit: Karina K. Rønning

Siden jeg etterhvert var blitt vant til å posere relativt tynnkledd i min tid som "stripper" i en innflytelsesrik drag-gruppe i Norge, så jeg på denne henvendelsen fra en tidligere kollega kun som et kompliment . Vi hadde jobbet sammen i forbindelse med en oppsetning på Chat Noir, hvor jeg hadde en meget liten rolle i et større show som gikk over 3-4 kvelder høsten 2015. I oppsetningens natur, var jeg stort sett omgitt av personer med et litt "skeivt" syn på parforhold, noe som satte meg i en særstilling med kone og tre barn ventende hjemme. 

Etter å ha sett og opplevd mange nye og exotiske situasjoner i forbindelse med mine luftige sceneopptredener med disse gutta, så jeg ikke på denne jobben jeg nå skulle på som noe "big deal".

Stright forward. Smile pent. Late som om jeg er på toppen av verden. 

 

Fra garderoben på Chat Noir, blant annet akkompagnert av mine største idoler i norsk underholdningsliv. Rolv Wesenlund og Harald Heide Steen jr.

Allerede da vi møttes utenfor atelieret, merket jeg hvorfor denne personen hadde fremkalt mitt eneste virkelige kompliment under mitt samarbeid med ham, og disse "skrullene" på Chat Noir den høsten. Det var backstage like før vi skulle på scenen den siste kvelden, hvor jeg bare måtte fortelle ham at han var selve beviset på at jeg var heterofil. Han hadde en slik feminin utstråling at forvirringen nesten spilte meg et puss.

 

 

Denne dagen skulle vi altså gjøre en photoshoot i forbindelse med en ny oppsetning han var i gang med.

Jeg har aldri vært av den bluferdige typen, så jeg skiftet lydig mens lys og kameraer ble rigget opp. Og mens HAN skiftet til den karakteren han skulle være, merket jeg stadig en økende spenning inni meg. En sensuell tåke la seg foran øynene mine og satte meg litt ut av spill.

Føler jeg virkelig noe overfor denne karakteren? Jeg var jo blitt utsatt for utallige slike situasjoner den siste tiden, og hadde garantert "merket noe" om jeg hadde hatt tilbøyeligheter i den retning, men det hadde aldri falt meg inn å tenke i de baner.....fram til nå.

Jeg kremtet forsiktig et par ganger, liksom for å komme til meg selv. Klare hjernen. Le av det hele. Nå måtte jeg jobbe.

Vi gikk ut på gulvet foran kameraet for å kjenne på stemningen før fotografen skulle fyre løs. Joda. Bra stemning. Kameraet begynte å skyte. Poseringen startet. Det skulle være intimt. Lidenskapelig. Mørkt.

Jeg sto der, og kjente sakte hvorfor Geishaene i det gamle Japan hadde en slik magisk virkning på menn. Var jeg tiltrukket av ham? Var jeg tiltrukket av en mann!!? 

 

Photocredit: Karina K. Rønning

Geishaen slynget seg rundt rundt meg mens blitsregnet hypnotiserte meg mer og mer. Hva var dette? Jeg kjente meg ikke igjen. 

Jeg har gjort flere aktscener opp gjennom, men aldri hatt problemer med å kontrollere hverken det ene eller det andre, men nå begynte jeg å slite. Jeg var hverken brydd eller engstelig. Situasjonen og mennesken på settet var nok av det kaliber at de hadde tålt en og annen "honnør" fra min kant. 

Men det som satte meg ut, var at jeg faktisk følte meg forhekset.

God og varm. Seansen begynte å nærme seg slutten. Og for min del kunne jeg nok ha stått der dagen ut. Lettere omtåket kom jeg til meg selv igjen, i den tro at det var den euforiske femininiteten denne mannen utstrålte som gjorde at jeg ble vippet av pinnen, og ikke MANNEN i seg selv.

Med en ny erfaring, og med en liten knekk på samvittigheten, vendte jeg hjem den dagen til kona og ungene med et litt rikere bilde på hva begjær og fantasi er i stand til å frembringe av følelser og sanseinntrykk. 

Takk, min Geisha. 

 

Photocredit: Vibeke Olsen

Takket være at jeg stort sett har klart å skille disse følelsen fra hverandre, har jeg alltid følt meg trygg og komfortabel i et miljø som få er forunt å bli en del av. Jeg har alltid blitt tatt imot med respekt og varme. Som heterofil, var jeg heller aldri en trussel eller et potensielt "bytte" for mine skeive kollegaer, noe som førte til at jeg fikk mang en fortrolig samtale om alt fra kjærlighetssorg til de mest trivielle små problemer og gleder. Mine aller nærmeste og ærligste venner har jeg fått her, på godt og vondt.

 

Og så var det spørsmålet om jeg "har prøvd".....?

Svaret er: JA....ÈN GANG!

Værsågod. På eget ansvar. Her iført blant annet de dyreste skoene ever!! 

Velbekomme ;-)

 

Photocredit: Høyst privat :) Her står jeg, noe ustøtt, etter å ha blitt kidnappet og ført ned på kostymelageret en festlig aften ;) 

 

Mitt hjerte stråler mer, varmer fler, og står LITT mer på skeive, etter min tid med dere.

 

Takk til: Great Garlic GirlsRemi, Thomas, pluss alle assosierte venner og kjente i miljøet.

 

Klem DM

XXX

 

Les også: "Kunsten å bedra sin kone, eller.....?" 

Du finner meg også på Instagram. Klikk her 

Geishaen (Remi Johansen Hovda) finner du her

 

#forhold #samliv #parforhold #sex #gay #homofil #lesbisk #passion #humor #foto #photosoot #kjærloghet #romantikk #mann #følelser #fantasi #kropp #drag #dragqueen

 

Onsdag. Og på'n igjen.

Det tok sin tid.

Etter en lang og deilig sommerferie, fikk jeg for meg en fiks idè om å legge om treningen min til litt mer cardiobasert. Bad choice! Ihvertfall i mitt tilfelle som ikke trener mot noe spesifikt mål. Her går det mer på autopilot. Høres lite konstruktivt ut, tenker du kanskje, og det er det forsåvidt også, men så har jeg, som jeg har vært inne på tidligere, en litt uortodox mening med treningen min. Litt mer sånn kos, gøy, og morsomt trening. Trene for å skape rutine i en ellers så flakkende hverdag. Funker bra, helt til det blir snakk om treningspartnere og hårete mål. Der mista du meg.

Men i går, satt endelig rutinen på plass igjen. Kroppen responderte slik jeg ville, og ga meg faktisk litt ekstra. Hodet var med igjen. Dvs jeg slapp å tenke, og da kom fokuset tilbake. 

 

 

Og når dette falt på plass, kom matlysten ruslende også gitt:) Herlig!

For de av dere som kunne finne på å lure på hva som dominerer mitt kosthold, så vil jeg si. KARBOHYDRATER. Jeg spiser så mye brød og korn at halve kunne vært nok. Elsker det. Må jo selfølgelig spe på litt med kjøtt, fisk og egg, og ikke minst melkeproteiner som cottagecheese, kvarg, og kesam. Som jeg har sagt tidligere også, så synes jeg det er et pes å styre kostholdet enten dit eller dit. Derfor hiver jeg stort sett innpå det som er i skuffen eller kjøleskapet (ligger mye sunt der da ;-))

 

 

Ut fra dette, ser dere kanskje at jeg ikke er så resultatorientert, så lenge jeg holder meg nogenlunde der jeg er osv. All ære til de som virkelig står på og får til underverker med diett og ernæringsprogrammer. Hver sin lyst. Treningsglede kommer i mange former.

 

 

Ha en sunn og frisk uke, både mentalt og fysisk.

Prekæst!

 

Klem DM

 

#trening #helse #velvære #kosthold #ernæring

 

Femme fatale!

Hot, smart, and tough.

HERREGUD!! (Unskyld uttrykket). Jeg har hatt tidenes date....

Og det til de grader. Jeg......jeg er så fortapt, at jeg i skrivende stund må ta meg sammen for i det hele tatt kunne løfte mine "arme små" slik at jeg kan formidle....i det minste prøve å formidle den intense følelsen som har ridd meg nå de siste fjorten dagene. At jeg i det hele tatt kunne falle inn i begjærets favn på denne måten, er ubegripelig. Ja, om sant skal sies helt uovertruffent alt annet jeg hittil har opplevd i livet. Selv Afrodite, stigende opp av havbruset, blir en skygge sammenliknet med den kvinne jeg nå vil gjøre mitt ypperste for å male for deg her.

Ord er fattige. Fargene for få.

 

 

 

Miss Fisher.

Vel vitende om at jeg ikke skulle ha sluppet deg inn, trådte du varsomt men bestemt over terskelen fra det hinsidige. Prøvende, ertende, beregnende. Med et blikk som røpet din mistro til "storken", trengte du bare å trekke et sukk. Hadde du trukket pusten på sedvanlig vis, ville jeg mistet livet på flekken. Denne gesten førte til en umiddelbar hengivenhet og underkastelse som må ha virket som en pantomør's famlende bevegelser i det han mimer frem en kapitulering av en manns hjerte til sin eneste sanne kjærlighet. Jeg ble stående som fjetret i det du sakte nærmet deg. Sakte.

Jeg kunne kjenne varmen din på mitt høyre kinn. Uten å røre meg så du meg inn i øynene. Brystkassen min kollapset med en guddommelig kraft. Jeg kjente sansene samle seg for å utføre det gud måtte ha satt dem til å gjøre. Sanse. Fokusere. Befri.

 

 

Du fortsatte rundt meg. Bak min rygg. Hjernen min var blitt et kompass nå, der nålen var erstattet med en intens ilende følelse som fulgte deg rundt mens du beveget deg. Med øynene halvt igjen, som i et delirium, været jeg deg med millimeters presisjon. Ørene spisset seg om lyden av stoffet i kjolen din. Nesen brukte hver minste eteriske olje i din parfyme til å mane deg frem under stoffet. Bildene som fremkalte seg på netthinnen manifesterte seg som et kvalmende begjær i mellomgulvet. 

 

 

Jeg har aldri følt meg svakere, mer underdanig, og mer prisgitt en kvinne som da. Den kurtise som utspilte seg rundt meg, fikk meg i samme stund til å føle meg mer mann enn jeg noen gang kan huske. I det jeg kjente dine kokette former sneie albuen min, var det som om mitt legeme ble en marionette i dine hender. Jeg søkte ut i luften etter duften din, som nå var stenket med en varme som vanskelig kan missforståes. 

 

 

 

Med øynene fremdeles sløret, peiler kompasset seg inn på de suggererende konturene på siden av din hals. Sakte snur jeg meg, og nesen min kjærtegner huden din mens det ravnsvarte håret ditt erter meg lekent i pannen. Hvert åndedrag er mettet med alt ord ikke kan uttrykke. Om jeg så hadde måttet trekke mitt siste sukk der og da, ville jeg uten tvil ha gitt etter.

 

 

Beklager å måtte avbryte mitt klossete forsøk på å gjengi de følelsene denne imaginære fristerinnen frembringer i meg, men alt har sin hensikt.

 

Jeg har etter beste evne prøvd å formidle den høyst peronlige og intime følelsen jeg fikk for min fabelaktige og sterke serieheltinne, Phryne Fisher, som åpenbarte seg for meg gjennom skjermen for omtrent to uker siden.

Er du en håpløs "anglofil" romantikker, med sans for "kjedelig" britisk krim (location Melbourne, Australia),  vil jeg, vel vitende at jeg strider mot egne formeninger, anbefale "Miss Fisher's Murder Mysteries", som et kjærkomment tilskudd i sjangeren (på blant annet Netflix). 

 

(Miss Fisher starring Essie Davis)

Ja. Jeg vet det er lite trendy, men Don Matteo er oppvokst med matrosskjorte og nikkers. Har sans for det stilrene. Legger bestikket på rett plass. Og vet hvordan man lager en perfekt rekecocktail med cayennepepper og hvitvin ved finere anledninger.

Velbekomme.

 

Klem DM

 

Jeg er også å finne på:

http://www.instagram.com/Donmatteo75

(Photocredit: Australian Broadcasting Corporation)

#humor #passion #krim #kvinne 

 

 

Kunsten å bedra sin kone, eller....?

Vi mannfolk er rare også da :)

Vi tror liksom at vi kan lure dere trill rundt, men sannheten er at vi blir avslørt, enten fra første stund, eller når vi minst venter det. Hva som er tillfelle for gårsdagen, får min kone svare for.

 

I går torsdag, svingte min kone inn veien til huset vårt, akkurat slik jeg hadde beregnet. Men nå i ettertid lurer jeg på hva som hadde skjedd om hun hadde kommet ett kvarter før. Hun hadde sannsynligvis tatt meg skikkelig på fersken. Ja for det er kun dyktig planlegging, og en ufravikelig slagplan som reddet meg denne gangen. Ja, for jeg kan godt innrømme at det har skjedd før, men kanskje ikke med et slik overlegg. Det er forskjell på å barbere seg, og skjære av seg hue, som det heter. Eller skyte spurv med kanon. Det var vel her dekkoperasjonen min svikta. Ble liksom revet med i kampens hete. 

Dette er hva som møtte henne i oppkjørselen i går.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Hei. SERIØST! Jeg var driiitfornøyd. Sjekk da?? Helt ned til minste detalj. Vanntett spør du meg. Men når ting ser for bra ut til å være sant, så er det som regel det. Jeg kunne i det minste ha droppet kjøkkenforkle! Det jeg ikke tenkte på, var at Teskjekjærringa kjenner meg så godt, at hun luktet den dårlige samvittigheten min helt bort til postkassene, tross mitt iherdige forsøk på å skjule den med min gode venn og makker "Black Orchide". Jeg hadde antakeligvis ikke en nubbsjans mot hennes hemmelige våpen. Kvinnelig intuisjon.

Den dårlige samvittigheten gnagde som en piggtråd i brystet mitt. Dagen hadde gått helt på trynet fra første stund. Jeg hadde hatt store planer om å sprette opp "før fugla fiser", og være driftig og effektiv, slik at helgen kunne innledes med rent bad, nyvaskede gulv, null skittentøy på badet osv osv, men hva skjedde.

I ellevetiden begynte det ene øyelokket å flappre febrilsk i sin kamp om å blottlegge et rødsprengt og forsovet øye.

 

(Picture: Witches going to their Sabbath (1878), av Luis Ricardo Falero).

 

Hjernen min koset seg ennå med en drøm av transcendentale dimensjoner, da øyelokk nummer to fulgte på med å ha klistret seg igjen i løpet av natten, og endte med å trenge hjelp fra en vissen hånd som ikke rådte over egne bevegelser. Fikk omsider gnidd søvnen ut av øynene, samtidig med at hjernen fant sin vante plass på toppen av kroppen, med følelsen av at den har ligget i et glass med vann på nattbordet i hele natt.

Ser på klokka. Eller rettere sagt, telefonen. 11:07.

En melding. Teskjekjærringa: "Hei, hvordan går det? Har fått lov til å avspassere to timer. Hjemme kl 12:30. (sussetrutsmiley med hjerter i øya)".

 

 

Da fikk jeg med ett erfare hva for mirakler adrenalin kan gjøre med en mann på min alder.

Første som skjer. "Lillegutt" får kommandoen: "DEKK!"  Pupillene blir små. Hårene reiser seg, og hjernen blir iskald. Nå skal vi se hva Homo sapeien's over 150.000 år lange eksistens kan klare å hoste opp av overmenneskelige egenskaper. På bare få minutter har jeg lagt en knallhard slagplan.

Jeg har på dette tidspunktet én time og ett kvarter på meg. Minus drøye 20 minutter i dusjen. Det blir ca 45 minutter. Dusjen tar jeg til sist, da jeg regner med at det kommer til å bli litt temperatur i armhulene med et såpass ambisiøst opplegg jeg har foran meg. Det skal støvsuges, settes på tøyvask. Oppvaskmaskinen må ryddes både ut og inn. Stua skal "shines" . Middagen må i det minste være i gang. Det skal settes Pepsi Max i kjøleskapet, eller kanskje i fryseren, slik at den biter skikkelig fra seg når hun kommer hjem. Ja, smart.

GO! GO! GO!

Det første jeg gjør er å sette en deig på "slump". Vet ikke helt hva det kommer til å ende opp som, bare det lukter gjærbakst. Så røsker jeg opp oppvaskmaskinen. Får tømt den, og ryddet benken. CHECK.

Nå var det bare å følge opplegget til punkt og prikke, slik at jeg ikke går på en smell i siste liten. Jeg snubler inn på badet etter å ha spent borti kassegitaren til guttungen slik at lilletåa mi ser ut som om den er uvenner med de andre tærne. Mulig brudd. Tar tak i skittentøysdunken. Skjener ut på vaskerommet med tårer i øynene grunnet foruroligende smerter i lilletåa. Får vridd på maskinen til noe som likner 40 grader, og gnir meg halvhjertet i hendene. CHECK!

 

 

Støvsuging. Ikke noe pent syn. Jeg har fått på meg ett par romslige "Crocs"  for å skåne lilletåa. Haltende, og iført en joggebukse som til og med JEG får gysninger av, fiser jeg rundt i stua med en "schvung" som mangler sidestykke i likestillingskampen. Jeg tror nesten det hadde blitt litt for meget, selv for den mest ihuga forkjemper under kvinneemansipasjonen på 70-tallet. CHECK!!

 

 

Tiden begynner å løpe. Er litt på etterskudd grunnet småskaden på venstrefoten. Her må det litt "caching up" til for å sikkre opplegget. Jeg går for å droppe middagen, og heller satse alle korta på gjærbaksten og et upåklagelig ytre.

Før dusj, heller jeg ut deigen direkte ut på stekeplata, som jeg har smurt med olje. Presser den ut i alle hjørnene. Finner fram noe rask fra kjøleskapet. Kutter det opp i spiselige biter, og kaster det på deigen. Finner et nesten tomt glass med tomatpure. Heller litt vann på glasset for å få med meg alle de størkna restene i kantene, og rister til det har blitt en bra guffe oppi der. Skrur av lokket, og heller det over herligheten på stekeplata. Sikter inn midten på deigen. Tar tak i to hjørner, og bretter den sammen. SCHMÆKK!!! Calzone....

Da var det endelig tid for finpussen. Dusjen. Her har jeg satt av drøye 20 minutter, fordi det bare er sånn!! Fraviker aldri den rutinen.

Etter en komprimert spabehandling med hårkur og barbering båder her og der, er jeg klar for å ikle meg det velutvalgte kostymet mitt. Og her kjører jeg bevisst lyseblå skjorte med marineblå shorts, fra tidligere erfaringer. Litt kjølig i lufta, men jeg tror den går igjennom. 

Velduftende og nysmurt iler jeg ut på kjøkkenet for å redde Calzonen fra total undergang. Teskjekjærringa liker'n litt godt stekt, så den var jeg heldig med.

 

 

I det det bare er minutter igjen før showet skal starte griper jeg tak i kjøkkenforkle på vei ut. Ser i ettertid at dette fint kunne vært droppet. Binder det rundt livet. Stikker beina inn i ett par aldeles nyyyydelige greske sandaler, for så å hugge til i et svært lite maskulint smerteskrik i det jeg trer lilletå på utsiden av de hersens remmene på sandalen. CHECK!!!!

Lettere omtåket, synes jeg det passet utrolig bra å sitte å stelle med en blomst i det hun ankommer. Så jeg tar sats og griper tak i nærmeste potteplante og blomsterspade. UIMOTSTÅELIG vettu!!!

Jeg rigger meg til. Øver på posituren. Bruker alt jeg har lært i min flyktige karriere som "alt-for-gammel-fotomodell".

"STRIKE A POSE"

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Nå ser jeg hun kommer borti svingen. Hjertet hamrer. Jeg prøver å se avslappet og velballansert ut. Innmari vanskelig. Hun kommer nærmere. Jeg setter opp et flørtende smil. Gir alt nå. I bøtter og spann. Dette må ikke slå feil. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

Teskjekjærringa parkerer. Jeg ser at hun gråter. Hva gjør jeg nå. Dette var ikke med i mine beregninger. Sekundene er lange.

Så brytes stillheten av at døren på bilen går opp. Hun er knall rød i ansiktet. Hoster og harker. Klarer nesten ikke å stå på beina. Da skjønner jeg det. Hun holder på å le seg ihjel. Hun ler så hun gråter. Hun stavrer seg mot meg i korte hikst, og slenger seg om halsen min i de hun så vidt får presset fram: "Jasså du har sovet lenge i dag??" 

Hey!! Come on! Hva gir du meg?? Her har jeg strevd og slitt i over en time for at hun ikke skal merke at jeg var så uheldig å bedrive dank på en helt vanlig torsdag. Da er det ikke håp da vettu. Det er hva jeg kaller ekte kjærlighet!

God helg. Ta vare på hverandre :-)

 

Klem DM

 

Jeg er også å finne på:

http://www.instagram.com/donmatteo75

 

(Photocredit portrett: Øyvind Eide, Schærven Reklamebyrå AS)

#humor #utroskap #kjælighet #mann #kvinne #forhold #parforhold 

Pupp er pupp

Ja ja, sa'n...

Hvilken overraskelse denne dagen ble! Etter mitt litt ublide møte med myggspray i helgen, som jeg skrev i forgårs, ble dagen i dag alt annet enn forventet.

 

(Myggsprayen som forårsaket visse hudforandringer i ansiktet mitt i helgen) 

 

Da jeg var ferdig med å skrive innlegget mitt på mandag kveld, måtte jeg ta meg en pause før jeg gikk for å legge meg. Og da pleier jeg å trekke litt frisk luft ute på verandaen. Ingenting er som å få med seg det særegne fenomenet som utspiller seg her ute i periferien nesten hver eneste kveld på sommerhalvåret. Ja du har sikkert sett dem. Alle "ullhuene", eller pensjonistene, som har som livsoppgave å jakte på brunsnegler. Et selsomt syn altså. Du ser dem dukke frem sporadisk fra busk og kratt i hagene bortover, med en iver som mangler sidestykke i norsk eldrepolitikk. Snakk om forebyggende aktivitet. Ikke bare for brusneglens utbredelse som art. Nei, det er jo også en fantastisk måte å få mobilisert gamlingene på! Ved bevisst å spre målrettet propaganda i aviser og TV, har vi altså, enn så lenge, fått litt sving på filt-tøfflene bortover.

 

 

Etter denne avkoblingen, var jeg noe lysere til sinns. Jeg vil nærmest si optimistisk. Det skulle vise seg å bli kortvarig. For allerede mens jeg satt å skummet meg gjennom "History of British castles" på Netflix, kjente jeg det begynte. Det var som om huden sakte begynte å krympe. Ikke bare i ansiktet. Heller en systemisk reaksjon. Som om det kom innenfra. Nå har jeg blitt forgiftet, tenkte jeg. Huden føltes så stram at når jeg krøllet tærne, så pep det i ryggskinnet! 

Jeg gikk inn på badet igjen for å se om jeg fortsatt lignet på pappa, men.... skrekk og gru! Flassingen hadde tilltatt. Det så nærmest ut som om jeg skiftet skall. Jeg tok i desperasjonens hete å slengte innpå ett par allergitabletter. Kan ikke bli værre enn dette, tenkte jeg. 

Med bange anelser og småhøy puls, gikk jeg til sengs.

 

 

Den natten hadde jeg mye rare drømmer kan du tro! Jeg drømte blant annet at jeg, mens jeg lå i sengen min, sakte begynte å forpuppe meg. At huden min etterhvert begynte å "ta over" kroppen min. Og de av dere som vet hvordan en sommerfuglpuppe ser ut, kan bare glemme dette. Jeg forvandlet meg ikke til en sommerfuglpuppe, neida. Jeg forvandlet meg til en PUPP!!! Innmari guffent å tenke på nå i ettertid, men der og da, eller ihvertfall erindringen min av det, var at jeg hadde det så bra. Så trygt og godt. Kan du tenke deg noe tryggere enn et kvinnebryst da?? Ikke det at jeg hadde unnet noen størrelsen på denne puppen, men drøm er drøm. Det hele fortonet seg som noe som kunne minne om en blanding av "våt drøm"  og et eventyr.

Jeg kan jo ikke være riktig som forteller deg dette, men herre min tid så virkelig det føltes.

 

(Påfugløye) 

 

Når jeg våknet i dag, tirdag, skulle man kanskje tro at jeg var utmattet og i manko på søvn. MEN NEI DA!!! For en forvandling. Der krøp lille "Påfugløye" ut av puppen sin, eller rettere sagt dyna si, med verdens største smil om munnen. Jeg satte meg på sengekanten lik en nyfødt sommerfugl som pumper opp de nye flotte vingene sine. 

Jeg flakser florlett og nynnende ut på badet for å starte dagen. Et svakt minne hvisket meg i øret at det muligens ikke er så lurt å se seg selv i speilet sånn med det første. Så jeg flakset rett i dusjen.

Etter å ha nesten skoldet av meg både det ene og det andre, går jeg ut av dusjen for å tørke meg. Jeg tripper lekende lett bort til speilet, og tørker forsiktig duggen bort fra glasset.

 

 

Og ganske riktig. Der sto noe av det vakreste gud har skapt (slik føltes det ihvertfall der og da), og blunket tilbake til meg. Jeg gned meg ett par ganger i øynene, og så ordentlig etter en gang til. Joda det var sant. Både flass og hevelser hadde regregert til et ungdommelig stadium, sammenliknet med det som var tilfelle for gårsdagen. Det var bare en ting å gjøre. Ta på seg fin-boxern, skjorte, og Tom Ford parfyma. Her tror jeg muligens det har forekommet et ørlite mirakel i løpet av natten. Den drømmen hadde nok mer ved seg enn man kanskje skulle tro. Det skjedde virkelig en forvandling den natten. Natten da pupper og sommerfugler sloss om plassen bak øyelokkene. 

 

Klem "Påfugløye"

 

#drømmer #humor #fantasi #pupper #sommerfugler #drøm 

Å ha utseende mot seg

Lørdag morgen, våknet jeg til frokost på sengen, en sprudlende kone, blide barn, og solskinn. Det var bare en ting som skurret. Det kjentes ut som om ansiktet hadde byttet plass med underlivet, eller noe i den duren. Prøv å forestill deg å ha tidenes ereksjon UNDER øynene. Morrabrø er vel og bra det altså, men for all del ikke i ansiktet. Hmmm... blir feil uansett dette.

 

(Jeg sliter her altså) 

 

Saken er den at vi hadde en tur i skogen fredag kveld før ungene skulle inn for kvelden. Og som seg hør og bør tok vi på oss myggspray. Særlig på de stedene som var mest utsatt. Hender og hode. Jeg tok nok litt ekstra, da jeg ikke er av den tolmodigste typen når det gjelder mygg. Det svei litt, men det skal det jo liksom gjøre....trodde jeg.

Det jeg ikke tenkte på, var at denne myggsprayen, basert på naturlige ingredienser, var 4 år gammel!!

 

(Funker som ei kule. Holdt på å ta livet av MEG også) 

 

Jeg gikk ut på badet for å tisse, og så stjålent i speilet. I brøkdelen av et sekund, kunne jeg ikke fatte og begripe hva fattern gjorde der innpå badet sammen med meg. Så kjente jeg det stakk i huden, og fargen forsvant brått fra ansiktet. Jeg hadde fått så store poser under øynene at jeg lignet gammern! Han er også plaget av poser under øynene, etter at han glemte å smøre seg med solkrem i Tyrkia for en ti års tid siden. Kom seg aldri helt etter det. Og nå har altså JEG lidd samme skjebne tenkte jeg. 

 

(Hællenuffen æ.... Staaaakars) 

 

Ungene lo av meg, og kona rygget instinktivt bakover da jeg kom ut fra badet igjen. De hadde ikke lagt merke til dette da de vekket meg. 

Litt betuttet og tankefull spiste jeg ferdig frokosten, og bestemte meg for å se det hele an.

Ble dårlig med trening i helgen. Ikke helt komfortabel med situasjonen, bestemte meg allikevel å gi det et forsøk nå i dag (mandag). Pakket baggen, tok med alt jeg trengte for å skjule meg såpass at jeg ikke kom til å støte noen. FEIL. Når vi kom fram hadde jeg jo selvfølgelig glemt hettegenseren. Vel. Ingenting å gjøre med DET. Jeg latet som ingenting, og dro igang med markløft. Kjørte noen bra sett, før jeg følte at at hodet skulle sprette av. Jeg gikk på toalettet for å summe meg litt. Ereksjonen under øynene hadde avtatt, men jeg hadde begynt å flasse. Så ikke lovende ut. Bare å dra hjem.

 

(Går liksom ikke an å bli så veldig mye rødere i ansiktet. Kjenner pulsen godt under øynene her). 

 

Hjemover tenkte jeg mer og mer at utseende ikke betyr en dritt, bare man er snill og god. Jeg var glad for at jeg er godt gift, og at jeg har en kone som ler av hele situasjonen. Nydelig også vettu :-)

Det glemte jeg jo. Teskjekjærringa var også med på trening, og gjorde visst en kjempejobb, noe jeg ikke enset i det hele tatt, da jeg hadde nok med meg og mitt. 

 

(Teskjekjærringa, litt skeptisk med tanke på hva som står ved siden av henne) 

 

I skrivende stund, er jeg glovarm på øreflippene, og en gryende mistanke om at jeg må leve med dette en ukes tid. Ække så ille DET??

Takk for oppmerksomheten, god natt.

 

Klem DM

 

#trening #forhold #allergi #helg #workout 

 

 

For en sommer!

Ja. For en sommer!!

Jeg kan ikke huske sist jeg gjorde mindre, reiste mindre, spiste dårligere. Men du verden så deilig det har vært. Sommeren har vært for meg som et eneste langt sommerminne fra barndommen, bortsett fra at det nå er JEG som er den voksne. Med varme sommerkvelder og late dager, med alt som det medfører. Deriblant fenomenet "svømmeøre" eller god gammaldags øreverk, av for mye bading. Vi gutta har en runde med dette hver sommer, forårsaket av at øregangen aldri får tid til å tørke. Ja ja. det var mest ment som en curiosa.

 

 

Noe av det som gleder meg aller mest. Er at jeg endelig har fått dreisen på "kjøkkenhagen". Og da mener jeg at jeg endelig har fått en rutine på å være tidlig nok ute med forarbeid osv. Såpass god rutine, at det ble en tilstrekkelig avling til den lille familien min.

Det hele begynte i mars måned med bløtlegging av de aktuelle frøene, for så å spre disse ut i alle mulig slags begre og småpotter. Da jeg har en tendens til å spise en del Cottagecheese og Kesam, løste dette seg av seg selv, ved å være litt forutseende hva angår "magasinering" av brukte begre.

Og så kom den første overraskelsen. Tomatfrøene spiret nesten fortere en jeg rakk å spise Kesam (måtte jo plante de om etterhvert). OG FOR EN GLEDE! Men jeg må jo ærlig innrømme at det ble en litt "Jack og bønnestengelen" effekt her. Det tok litt av med planter.

 

(Et lite utvalg) 

 

Løste seg. Fikk innvilget byggesøknaden hos kona om å utvide vinduskarmen med èn etage. 

Foreløpig berget. 

Det tok ikke mange ukene før jeg simpelthen MÅTTE begynne å plante ut de største tomatplantene. Jeg var såpass tidlig ute at jeg var usikker på om det lille mobile drivhuset mitt klarte å holde på de få plussgradene som våren hadde klart å presse fram. Og for de av dere som har fulgt meg på Instagram, fikk dere kanskje med dere at jeg ett par netter faktisk satte inn noen få stearinlys til dem, slik at de ikke skulle fryse. Helt sant. 

 


 

"Hard work pays off". Tomatkartene kom raskt, og jeg hadde rukket å bli som en hønemor for dem. Jeg var fortapt. 

 

 

Tror til tider de siste tankene mine gikk til DEM istedenfor til kona mi en periode, før jeg la meg om kvelden. (Et forsøk på å illustrere dette i video under).

 

(Trykk en gang til på videoen for å stoppe den;)) 

 

Så kom den årlige turen vår til hytta i Kristiansand. Hva gjør jeg nå!! Krise. Kan liksom ikke sette bort drivhuset på kennel i ti dager?? 

Nabojenta ble redningen. Hun hadde ikke i sine villeste fantasier peiling på hvilket ansvar som lå på hennes skuldre. Til alt hell, kom vi hjem etter ti dager med kjærlighetssorg og bange anelser, til en flora og et botanisk mangfold, som ville fått "Babylons hengende hager" til å fortone seg som en tilårskommen blomsterkasse i forhold. Jeg gråt. Jeg lo. Jeg glemte å bære inn kofferter fra bilen. Gjensynsglede fikk en helt ny og vegetabilsk betydning for meg den dagen.

 

 

Vel. Det rører mitt hjerte å se tilbake på dette nå, mens jeg klipper av en av de siste klasene med tomater for denne gang. Det har blitt mange tomatmåltider i år. Alt fra det å ta seg en liten "Sussebass" rett fra busken når jeg skulle legge meg i hengekøyen med morgenkaffen på taburetten, til å fråtse i lekkerbiskner mens jeg lager "verdens beste tomatsuppe" med egne råvarer på mitt eget kjøkken.

 

 

Og det er kanskje med litt vemod at jeg fjerner gamle planter, og pakker sammen drivhuset for denne gang, mens jeg kjenner morgenrimet legge sitt første sukkerstrø på gresset etter en sommer fylt av blivende barndomsminner.

 

klem DM

Bonusmateriell:

PS: Denne altoppslukende lidenskapen, har til tider ført til minimalt med "snusk og fanteri" i sengehalmen, og da kan selv den sterkeste mann bli litt frynsete i nerva etter angrep fra både skadedyr og undertrykte drifter. 

 

#sommer #høst #hage #hagestell #tomater #humor #familie #greenliving #økologisk #kortreist #mat #grønt #grønnsaker #kortreistmat 

 

 

MÅL!!!

Mål ja. Det kan ha flere betydninger.

Jeg har tidligere skrevet om mitt forhold og erfaringer vdr det å sette seg mål, og det å oppnå dem. 

I dag skal jeg skrive bittelitt om en annen type mål.

 

 

Min sønn er med i det lokale fotballaget, noe jeg synes er veldig hyggelig, særlig fordi det er noe han velger å være med på selv, og som han for øyeblikket har stor glede av. De har, så vidt jeg har fått med meg, ikke vunnet EN kamp på de årene han har vært med, derfor synes jeg det er ekstra stas at gutta forstsatt synes det er morro å være med. Det sier kanskje litt om det lokalsamfunnet gutta på laget kommer fra. Samholdet i bygda. Solidaritet osv. 

Tenk deg å gå på banen å spille mot fremmede lag, og vite at du skal tape for n'te gang?? Og allikevel glede seg. FANTASTISK. Da snakker vi spilleglede på et annet plan enn man tradisjonelt tenker. Heia!!

 

 

Og som jeg også har vært inne på tidligere, så har jeg ikke det minste peiling, eller interesse for fotball. Men å se disse gutta smile etter endt nederlag, gjør meg varm om hjerterota. Det er mange måter å være en god trener på. TAKK!

Vel. I forrige uke. La treneren ut en post på FB, der han lurte på om noen kunne hjelpe klubben med å montere ett par fotballmål. Jeg tenkte at: DET skulle jeg vel klare, uten å ha innsikt i spillets intrikate regler og hierarki. Jeg fikk nemlig litt småangst i sommer, da jeg fikk i oppgave å tegne opp nye merker på banen, som dugnadsjobb. Svelg. Hvordan skal dette gå? tenkte jeg, og prøvde så smått å få byttet dugnadsoppgave til f.eks plenklipping. Men jeg tror ikke folka heeeelt skjønte hvor skoen trykket, og jeg ble kastet ut i uvitenheten. Enden på visa, var at jeg møtte opp. Fikk en rask innføring i merke-maskinen. En klapp på skulderen. Og sett i gang. 

 

 

(Slik så det ut før jeg skulle begynne. Ikke mye å gå etter :-)) 

 

Gikk helt fint det. Det var nemlig akkurat såpass igjen etter den gamle merkingen, at jeg jukset meg til å anta sånn cirka hvor strekene skulle gå. 

Ny lærdom. Bare å ta med seg videre!

Så var det disse måla som skulle settes sammen da. Jeg kom litt etter at de to andre hadde møtt opp, og ble stående noen sekkunder å lure på hvor MIN plass oppi alt dette skulle være. MEN IKKE NO PROBLEM. Hyggelige folk vettu! Heldigvis har jeg skrudd inn ett par skruer før, og tok fatt på oppgaven. Jeg er som kjent heller ikke den som er vant til å jobbe med flest kollegaer i hverdagen, så gruet meg litt til den biten. Men nok en gang. Med hyggelige folk, får en til det meste. Sosialt var det også. Tror det sosiale barometeret mitt har fått et par tall til på skalaen denne uken, etter å ha jobbet på et større filmsett med over hundre aktører på både mandag og tirsdag, pluss da denne litt mer intime sosiale greia med fotballmålene i går. Av disse to hendelsene, vil jeg vel si at "bromance" situasjonen i går med målene var å foretrekke. Merker nok en gang at jeg ikke er et flokkdyr.

 

 

Priser meg lykkelig for at jeg har mulighet her i livet til å bo i et så fredelig og trygt lite samfunn som her. Et samfunn som har både hjerte og ressurser til å ta seg av folk av alle sosiale lag og samfunnsklasser. STOLT er jeg!

Klem DM

 

(PS: Postet med "velsignelse" fra gjeldende trener ;))

(Photocredit: Roger Hansen) 

 

#fotball #samfunn #samhold #trening #nærmiljø #familie #barn #ungdom 

 

"Cogito ergo sum!"

"Jeg tenker, altså ER jeg". 

I dag tar jeg utgangspunkt i R. Descartes ihjelsiterte utrykk, fordi jeg ikke finner noen andre ord for å beskrive min tilstedeværelse. Hvis du leser utsagnet en gang til, så er det ganske "scratch" . Jeg TENKER. Da vet jeg ihvertafall at jeg finnes. For jeg har jo lurt litt innimellom. Når både forsvaret, NAV, skattevesenet, osv ser ut til å tro at persnr: 230675***** aldri har eksistert. Hadde det ikke vært for min nærmeste familie, tror jeg ikke en eneste sjel, eller en offentlig instans hadde skrukket et øyenbryn engang om jeg hadde "sparket i bøtta".

 

 

Slapp av. Det er ikke med selvmedlidenhet jeg skriver, heller en fasinasjon over hvor enkelt det er å leve inkognito her i Norge. Kan til og med hende jeg har jobbet MOT denne selvvalgte tilstanden av anonymitet. Og når man velger å ligge lavt, er det jo ikke rart at man blir forbigått av alt fra gamle klassekammerater til evt kollegaer osv samme hvor mye en prøver å hilse igjenkjennende. Og jeg er RÅ på å huske ansikter, så det blir en del "bom-nikk" nå og da :-) Nok en gang. Dette er ikke av selvmedlidenhet jeg sier dette. Bare konstaterer et faktum :-)

Rekk opp hånden de av dere som ikke har avtjent verneplikt?! 

Der kom det en del hender ja. Ikke så rart, da det stort sett er voksne damer som leser mine skriblerier (statistisk). Men muligens ett par menn også. Vi har jo alternativer for blant andre, militærnektere.

Hvor mange har vært i sivilforsvaret?!

Samme hva angår kjønn der tenker jeg, men nå begynner alternativene å minke litt.

Hvor mange har sluppet dette pga sykdom etc?!

Muligens resten av leserne med utstyret hengende på utsia droppet av der. 

Men hva med meg??? Jeg ble glemt jeg. Har ikke hørt en dritt fra Admiral P og 91 Stomperud, siden jeg spurte om utsettelse grunnet studier når jeg var 20. Har en sterk misstanke om at en eller annen funksjonær trykket DELETE istedenfor TA KONTAKT IGJEN SENERE på navnet mitt. Også jeg da!! Som var en veltrent 20 åring med gode karakterer og et sterkt ønske om å bli Tom Cruise (Top Gun).

 

 

(Har visst ikke heeeelt sluppet taket ennå ser det ut som. Viktig å drømme :-)) 

 

Ikke var jeg millitærnekter. Tvert i mot. jeg gjorde det bra på opptaksprøvene på flyskolen. Sivilforsvaret har jeg aldri hørt noe fra. Og NAV har jeg aldri spurt om et trøstens ord, enda jeg i snitt ikke har hatt mer enn to-dagers arbeidsuker i hele mitt yrkesaktive liv.

Og så, tenker jeg. Kanskje det er DER det ligger??!! I og med at jeg aldri har bedt om så mye som en ørliten tjeneste fra staten, så har de ikke orket å plage meg. De har hoppet videre på lista. Jeg kan når som helst pakke snippsekken å dra til Tibet uten at noen (offentlige kontorer) kremter to ganger av den grunn. Takk og lov for at jeg har en familie sier jeg bare, som holder meg på plass. Selve manifestasjonen på kjærlighet. Merkelige greier. Jeg har vært UNDERVEIS hele mitt liv, med ett eller annet. Aldri fullført noe, har ikke snev av yrkesidentitet, og lever som en pensjonist som muligens har tatt en liten "knert" av ungdomskilden. All ære til "Teskjekjærringa" mi. Ikke mange som hadde holdt ut med en egenrådig, sær, og sta gubbe som meg :-).

 

 

Ja ja. Dette var jo løst og fast om lite eller ingenting. Men fikk bare noen tanker av en jeg jobbet med på mandag og tirsdag. En festlig dame som mente på at man istedenfor å presentere seg som: Jeg ER lærer, sykepleier, journalist e.l, så skulle vi bare sagt: Jeg ER...... (også bare latt det henge i luften).

Og så skal en jo være fornøyd med DET ihvertfall. At man ER. 

ER du??

"Cogito ergo sum"

Klem DM

 

#filosofi #samliv #kjærlighet #jobb #utdanning #refleksjon #humor #personlig

 

 

En lovende helg.

Hei igjen, og tittentei :) 

Sitter her i stua å tenker gjennom helgen litt før jeg skal legge meg, mens myggen svirrer rundt meg i et siste forsøk på årelating før høsten melder seg for alvor. Men til ingen nytte. Her er det ikke så mye som en dråpe igjen å avse. Var nemlig å hentet guttungen hos en kamerat i går. Og hva skjedde??? Jeg holdt på å gå under for denne gang. Det var groteskt!! Du skulle sett de svermene med mygg og knott. Jeg har sett svermer med mygg før altså, men disse folka hadde kølapp under vingene. De hadde oppdaget den lille sprekken som kommer frem mellom olabuksa og halvsokkene. Det så nesten ut som om jeg hadde fått meg en lugubert utført tattis på ankelen. 

Praten gikk litt kortfattet, og stort sett med enstavelsesord, med foreldrene, mens jeg kastet stjålne blikk i hytt og pine etter myggen. Jeg fikk etterhvert kastet poden inn døra på bilen, mens jeg selv foretok en rulle over panseret og inn på førersiden. For jeg ække dum se!! Jeg lot dørene stå oppe. Har vært der før, og vet av erfaring at det kan bli litt vel mye natur på en gang. Men bevares. Hyggelige folk (hjerte smiley).

 

 

Med arveprinsen i god behold, og innafor husets fire vegger, setter jeg meg ned og kjenner at panikken legger seg til ro igjen. 

Under lørdagskosen kjenner jeg at kriblingen fra den lugubre tattisen begynner å gå meg på nerva, og pappa får et bistert drag over ansiktet. Jeg lar det gå litt hus forbi for ikke å ødelegge stemningen som er på vei til å ta seg opp mot kjente former, med bollywoodmusikk og dansemoves som ikke ville passert medietilsynets krav om etikette og god oppførsel her på bloggen.

 
 
 

(Disse bildene gikk til nød igjennom, grunnet ekstremt dårlig kvalitet, og ute av kontekst. Men vi ser tydelig farepotensialet her)

 

Da med ett!! Skvetter jeg til så det stikker i huden. I øyekroken aner jeg konturene av noe jeg ikke sånn i utgangspunktet hadde regnet med å se liggende å slenge i stua. Jeg slår fra meg tanken og får samlet meg. Hva skuer mitt øye?? Ankelen har hovnet opp til det uigjenkjennelige. Knudrete og fæl. En ankel som hadde fått Quasi Modo til å blekne i forhold. Jeg får frem en skrapende lyd. En slags dødsralling, og bestemmer meg for å trekker meg høflig tilbake fra bollywoodstemningen.

Natten forløp som seg hør og bør, og jeg er nå i skrivende stund glad for å ha kommet gjennom det med vett og forstand i nogenlunde behold. 

ELLERS...(kremt).....så prøvde kona mi og jeg oss på en søndagsøkt på beina da vettu. Knebøyen ble liksom ikke helt det samme med avstivede ankler, og en kløe som fikk fokusen til å se en heeeelt annen vei. Tar det igjen til uka.

Lørdag formiddag...FØR myggen tok meg, var det innspilling av reklamefilm, med mye morro og fjas. Endelig resultat kommer kanskje i ett annet innlegg. Her er en liten smakebit. Det er Ikke alle scener som er sååå tilfredstillende å spille inn :)

 

Uansett. Dere får ha en "najs" uke, fylt med masse feelgood og latter. Her blir det ihvertfall jobb foran kamera igjen på mandag og tirsdag, og noe forefallende arbeid hos en venn av familien torsdag og fredag. Overkommelig.

Klem DM

 

#humor #familie #insekter #trening

 

Friday I'm in love :-)

Det er fredag!!!

Juhuu! Kan du tenke deg noe bedre enn fredag. Fredag er for meg liksom ukedagenes vår. En lys dag, med kiling i magen og forventninger. Som å være sliten og lei etter en lang vinter. Siste dag i arbeidsuka, som en reddende engel.

Og DA får jeg lyst til å pynte meg :-)

Uten altfor store forventninger bretter jeg opp boxershortsen, og strider til verket. Kroppen ennå dampende etter en lang og deilig dusj. Dette MÅ bli bra. Problemet er bare det at jeg ikke akkurat har hatt mulighet til å fornye garderoben i nevneverdig grad siden.....tja. Vi får se hva som dukker opp.

Litt etter litt kommer erindringer fram oppi kålen om noe jeg en gang hadde, som kanskje kunne passe sammen med noe annet som jeg muligens har "vokst fra". 

Men mirakelenes tid er ennå ikke forbi, sies det. Og det stemmer. Langt bak i de innerste gemakker lokker jeg frem de kosteligste antrekk. Du verden. Jeg får jo nesten hakaslepp!!! Plaggene jeg finner er så gamle at de sakte men sikkert begynner å få en verdi igjen. Og tenk. Jeg har faktisk klart å vokse INN i de også. "Problemet" mitt opp igjennom, kan til tider ha vært at jeg har streifet innom en størrelse 46, og da er det jo ikke ALT som sitter som støpt, og resultatet er derfor at jeg noen ganger har havnet opp med en størrelse for stor osv.

SCHMÆKK!! Ikke noe issue lenger. 

Antrekket begynner sakte men sikkert å ta form, mens jeg humrer for meg selv og tenker på alle de penga jeg kan spare fremover. Har jo alt jeg trenger jeg! Og jeg som ikke synes det er morsomt å shoppe i det hele tatt! IRONI !!!! Hadde jeg hatt råd og mulighet hadde jeg gjøvet løs med dødsforakt i nærmeste klesbutikk med et snev av anglofilt tilsnitt.

Morro vettu. Det dyreste med dette antrekket er parfymen (hjerte bank). Tom Ford leverer sier jeg bare.... (svelg) 

FERDIG SNAKKA!

Dette ble resultatet. Gjenbruk....eller skal vi si dyktig detektiv arbeid. Det får andre avgjøre.

 

 

Høy på meg sjæl, og tilløp til småforrelskelse, klarer jeg rett og slett ikke spare overraskelsen jeg har kjøpt til kona lenger. Hun får nå gaven via dere her på bloggen. Så dersom hun ikke leser den, så blir det ikke no på a! 

TARRRRAAAA!!!!!

 

 

(Hva skjuler seg her tru?) 

 

Smaken er som baken. Spretten og villstyrlig. Men jeg har jo småfisket litt da, slik at det ikke blir heeeeelt skivebom. Lykke til, og takk skaru ha.

Etterpå blir det trening. Og sååå får vi seee! (gni-seg-i-hendene-tegn) Det eneste som kan dra ned stemningen da, er den hersens "gullrekka"! Men det tåler vi i dag. Fredag. Mulighetenes dag. La prima vera settima!

 

Gooood helg, slekt og venner. TA DERE SAMMEN!!! Blir bra vettu (blunkefjes)

 

#mote #fashion #gjenbruk #michaelkors #forhold #kjærlighet #parforhold #humor

Avhengig!

Ja jeg er avhengig.

De siste 4 årene har jeg vært inn og ut av et virr-varr av missbruk og abstinenser. Det stresset det medfører, og tap av selvkontroll.

 

 

Frustrasjonen over at kjemiske stoffer kan ha SÅ kontroll over deg at du vandrer hvileløs rundt i huset på jakt etter et sted hvor du tilfeldigvis har mistet en dose eller glemt du har lagt der. Jeg har prøvd å slutte så mange ganger at det hele blir helt latterlig. Jeg vet jo med meg selv at det toppen tar kun en uke før abstinensen gir seg, men det er så lekende lett å begynne igjen. '

Hvorfor det?

Fordi det liksom ikke er ulovlig. Eller særlig farlig? Ikke er det så dyrt heller.

JEG skylder på det da. Skader jo ingen rundt meg med misbruket. Kan nok bli lettere anterert dersom jeg "har gått tom", men.....

Også JEG da, som aldri har hatt en sigarett i munnen. HELT SANT!!! Ikke drikker jeg nevneverdig. Viser moderasjon i det meste jeg gjør. Er en sindig og balansert type uten de største lidenskapene. Også blir jeg fanget av DETTE!!!??? Helt ufattelig....

Er jeg karaktersvak? Mange vil nok påstå det, i.o.m. at jeg skygger unna det meste av konflikter og motgang, men samtidig er jeg det staeste mennesket på jord. Ingen skal tvinge MEG til noe jeg ikke kan stå inne for.

Jeg får jo ANGST bare jeg HØRER om "gull-rekka" på TV hver fredag. Tenk å bli tvunget til å se på noe sånt? Og ihvertfall når det ikke interesserer deg. Nei da er det godt å ha muligheten til å se på noe annet på nett, men allikevel sitte sammen med familien. 

Sær? Nei, synes ikke det. Bare bevisst.

Så DERFOR kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor jeg skulle falle inn i denne endeløse spiralen av tett nese og all verdens korporlig elendighet. Ubegripelig.

 

(Etter et mislykket forsøk med chili, gjør Don M  her et nytt forsøk på Otrivin detox. Denne gangen med pulversennep)

 

Jeg vet det er store skyggetall der ute vdr bruk av nesespray og jeg føler sterkt med hver og en som er rammet. JEG vil ihvertfall aldri gi opp håpet om å bli "clean". En vakker dag skal du se....en vakker dag.

 

(Skrevet i en humoristisk kontekst. Med selvironi og overdrivelse, og med stor ydmykhet og respekt for de som VIRKELIG sliter med rusavhengighet)

 

Vel blåst, fra Don M.

 

#humor #adiction #humor #rus #rusmisbruk 

Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag....

Ja si DET! 

Etter en hektisk natt med sengeskift og trøstende ord, er det bare å kapitulere og gjøre det beste ut av det. Utenfor høljer regnet ned, mens guttungen med jevne mellomromrom kaster opp luft og kjærlighet halveis ned i skurebøtta. 

Er det ikke rart!!?? At unger alltid skal si fra før de spyr. Bruke noe sekunder på å nevne at det kommer. Istedenfor å lene seg over bøtta. Ikke når de sover da. Noe som fører til at de akkurat ikke får hele ladningen dit den skal! Ja ja. De er søte også. Blir liksom ekstra søte når de er pjuske. Noe som ikke kan sies om meg. Morgenstell og valg av antrekk står ikke akkurat øverst på prioriteringslista på en slik dag.

 

 

Men ikke så galt at det ikke er godt for noe! En får jo litt tid til seg sjæl innimellom slaga da. Og etter min fartstid innen sykepleie og eldreomsorg, er jeg ikke mer fintfølende på det enn at jeg lager meg en skikkelig lunsj. Søtpotetsuppe med et dryss av ris og grønn chili ble det gitt. Skulle jo passet bra med en fancy oppskrift her nå, men denne påsan fant jeg på REMA i går til 49 spenn. Funka som ei kule! "Addet"  litt ris og chili bare for å få en litt mer "custom" feeling.

 

 

Helt gull å innta akkompagnert av en nydelig klassiker av en film. Fransk. Smal. Og litt sær.

Tres bien!

Valget falt på min følgesvenn gjennom mange år. Filmskaperen Jacques Tati, og filmen fra 1947. "L'École des facteurs" . Umoderne og enkelt i uttrykket, men du verden så ekte!

Men nå kommer kona hjem fra begravelse. Bilen fungerer igjen etter at jeg skiftet starteren i går. Det blir trening i kveld. Dette blir en fin dag!

Legger ved en oppskrift her jeg, for moro skyld, som jeg fikk av en "treningskollega". Et fargerikt menneske, med mye kunnskap. Takk Mina :-) 

 

 

SØTPOTETSUPPE/SØTPOTETPURE:

-1,8 kg søtpoteter

-800 g gulrøtter

Dette skjæres i biter. 

-4 løk

-hvitløk

-1 chili 

Kuttes i småbiter og stekes i olivenolje. 

Fyll på med søtpotet og gulrot. Ha i 1,8 liter vann og kyllingbuljong. Ca 4 terninger, etter smak. 

Kokes til det er mykt. Bruk gjerne mikser for å få en mer kremaktig konsistens. 

Velbekomme og lykke til :) 

 

#familie #humor #kosthold #trening #barn #pappa #oppskrifter 

 

 

Jeg er fornøyd med kroppen min.

Slapp av. Et billig forsøk på en "clickbait".

Joda, jeg er i og for seg fornøyd med kroppen min, eller dvs, jeg tenker ikke så mye på det. Det er nå den kroppen en har fått tildelt, og levd med hele livet.

 

(20 år, og sulten på livet. Surf's up!) 

 

Og så sier du kanskje: Men du har jo trent da! 

Ja jeg har trent, men jeg er egentlig ikke så glad i å snakke om trening, da jeg er redd for å bli satt i bås. Jeg tenker innimellom at;

jeg er jo ikke egentlig en "trene-fyr". 

Saken ligger nok i at jeg har trent mer eller mindre hele livet. Ja ihvertfall siden jeg var 12, da jeg arvet en treningsbenk av en nabo av meg. Mitt store idol på den tiden. Han fikk vel sterk konkurranse fra Arnold Schwarzenegger etter hvert, men. Slik var det det startet. Det var MIN måte å få livet til å bli mer levende og fargerikt på. 

 

(Kilde: Ukjent. Arnold schwarzenegger

 

Jeg var som nå, en litt usosial gutt som skydde bursdager og sosiale sammenhenger som pesten. Hadde få, men gode venn(er), og var en typisk dagdrømmer med et fantastisk galleri av visjoner og drømmer om fremtiden og en annen verden. Treningen var på den tiden en måte å manifestere det å kunne mestre noe på. Være god i noe. For der jeg vokste opp, eller på den tiden jeg vokste opp, var det å være god i fotball en av de tingene som stod høyest. Det hjalp ikke om du var i stand til å klatre opp tauene i taket i gymsalen med bare lillefingeren, så sant du ikke ble valgt ut, eller hadde lyst til å delta på fotball-laget. Så sånn sett er det jo et Eldorado for barn og unge i dag. Med et konglomerat av muligheter til å finne seg en givende fritidsaktivitet. 

Ergo ser ikke jeg på med selv som en "treningsnarkoman" selv om jeg til tider kan trene hver eneste dag i uken. Det handler mer om å ta vare på, og kommunisere med en del av meg som alltid har vært der. Samtidig som at det er en form for meditasjon. 

Mitt mål med treningen:

Mange kloke hoder (og de med rette), sier at man må ha et MÅL for treningen, eller så kommer du ingen vei. Nei det kan være mulig, hvis man ikke har en rutine fra før liggende, og som viser deg veien, og motiverer deg. 

Men jeg tror man også skal passe på å ikke NÅ de målene hele tiden, eller altfor mange ganger. For hva skjer da? Skal du sette deg nye mål? Hvor skal det da ende? Skal du bli norgesmester i ett eller annet? Vil du virkelig ende opp som Mr Schwarzenegger her? Vil du se ut som Kim K etter 6 mnd med hardtrening?

Kan hende. Men hva har du ofret på vei dit? Vil du fortsette å leve slik "resten" av livet? Blir du fornøyd da? Jeg vet ikke. 

 

(Kilde: From Kim Kardashian' Twitter acount. Profilepicture) 

 

Men JEG trener helt uten de konkrete målene. Jeg spiser helt vanlig (for meg). Jeg er overhode ikke noe konkurranse menneske. Jeg vet ikke alltid hva de forskjellige øvelsene heter. Kunne ikke falle meg inn å telle kalorier. Hadde jeg begynt med alt dette, og jaget etter mål og perfeksjonisme, hadde jeg neppe vært der jeg er i dag. Med en helårskropp som er sunn og glad. En kropp som stort sett kan gå inn i en hvilken som helst klesbutikk og finne seg noe som passer på 5 minutter.

Jeg kunne heeelt sikkert hatt flotte svulmende muskler, og en merittliste av rang, dersom jeg hadde kastet meg hodestups ut i fitnesstrenden, men da HADDE jeg ikke hatt en velfungerende kropp, og jeg KUNNE ikke ha gått inn i en hvilken som helst klesbutikk å funnet meg noe på grunn av de abnorme dimensjonene på skuldre og overarmer. Jeg snakker om moderasjon, som igjen har ført til, for MIN del, at jeg har hatt et snart 30 år langt velfungerende og lystbetont treningsliv. 

Jeg sier det igjen. Dette gjelder MEG. Og jeg håper at de av dere som har BEGYNT å trene nå, og ønsker en langsiktig helsegevinst av treningen kan ha fått noen tanker med på veien. Vi er ikke skapt likt. ALT MED MÅTE. 

P.S: I mørket er alle katter grå, vet dere ;) 

Klem. 

 

#trening #kosthold #fitness #workout #filosofi #kropp #mindfullness 

 

 

Jeg er svak for deg....

JEG ER SVAK FOR DEG. 

Et klisjebelagt uttrykk, men hva legger JEG i det?

Hei igjen forresten.

Har du noen gang vært svak for noen? Ja tenker du kanskje. Falt litt for han i pølsekøen på Tusenfryd, eller han som spiller "han onde" vettu, i Game Of Thrones. 

Ja. Ser den, men har du virkelig turt å være SVAK for noen?

Nå maser jeg fælt her, men... Hva om vi våget å vise våre svakeste sider til de vi er glade i, eller åpnet opp for den utvalgte når vi er som svakest. Ville vi ikke da risikert å fått en fantastisk styrke i tillegg til vår egen? Dette betinger jo at også motparten kjører samme linja, og at det faktisk er kjærlighet i luften.

Eller så vet en jo aldri om dette kan bli brukt mot deg!

Og kanskje er det slik vi litt for ofte tenker. Kan vedkommende såre meg hvis jeg åpner meg helt. Forstår han? Jeg ser den. Men TENK om det går bra. Vil dere ikke da ha en styrke sammen som overgår det dere i utgangspunktet kunne forvente?

 

 

Alle trenger vi jo en trygg havn. Et sted som bare er trygt. Et sted vi kan være barn igjen....ja bitte små. Og hvorfor ikke ha den trygge havnen nettopp hos din kjære. Din utvalgte.

Ja. Jeg er klar over at det finnes andre løsninger der ute, i form av gode vennskap, religion, mindfullness. You name it. Men kall meg kjedelig. Jeg holder en knapp på en trygg og god livsledsager. Og så får folk velge hvilken konstellasjon de synes er best. Jeg prøver bare å appellere til de som HAR valgt den rette, og som noen ganger synes det kan være vanskelig å få kortene til å vise riktig valør i hverdagen. 

 

 

(Malt i et forsøk på å illustrere nytten av åpenhet mellom våre følelsesliv. Hjerter formet som et timeglass, hvor det blør fra et åpent sår hos den ene parten)

 

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg i forskjellige sammenhenger kan ha blitt fristet av fantastiske, herlige mennesker, de siste årene, til å velge en annen vei. Men, aldri så sterke, vakre, og herlige følelsene kan være der ute i jungelen, så ender jeg med å tenke på hva som egentlig gjelder.

KJÆRLIGHET

Kliss klass fillibom-bom-bom. I know. Men face it! Kjærlighet lønner seg. Men da må en åpne opp. Og når en port står åpen mot et annet menneske, er det mulighet for at følelsene går begge veier. Vi kan ikke sette opp en klaff som bare tillater følelsene å gå EN vei. Nei nettopp, sier noen. Det var der det skjærte seg hos oss. Mulig det. Og mange ganger lar det seg ikke reparere igjen. Men la oss nå si at du enten har fått sjansen til å prøve på nytt, eller at dere ennå ikke har kommet til "point of no return". Kan det da være en idé å legge kortene på bordet og vise svakhetene for hverandre? 

Jeg skal prøve å ikke dra inn mitt personlige kjærlighetsforhold for hardt her nå, men hva med å ELSKE hverandres svakheter. Og da mener jeg ikke å fremelske eller dyrke dem slik at de forsterkes, men simpelthen lære å elske dem som en del av det fantastiske og vakre mennesket du en gang falt for. Vi er jo så flinke til å vise våre sterke sider her i sosiale medier, men jeg har blitt veldig bevisst på at samspillet mellom våre sterke og svake sider gjør oss mer komplette som mennesker. Hadde vi bare hatt sterke sider, tror jeg vi hadde hatt vanskelig for å vise empati, og det å være et helt medmenneske. Man må oppleve skygge for å sette pris på lyset....og omvendt. Liker nå mørket også jeg da ;)

Vel vel. Jeg innser nå at jeg igjen bommer på en bloggers første bud....eller var det andre?Bloggen må følge en rød tråd. Dårlig med rød trød her i gården. Slik har det vel vært hele livet, og jeg har ikke tenkt til å begynne nå heller. men DET er en annen historie.

God søndag. Koooos dere i høstmørket. og husk: VÆR SVAKE FOR HVERANDRE.

Klem.

 

#relations #parforhold #forhold #kjærlighet #familie #pappa #mann #følelser 

Hvorfor drikker Jeppe??

Ja, la nå det være hans sak tenker jeg. Det som hadde vært interessant, er om han IKKE hadde drukket. Det er ikke like lett for folk å akseptere.

Vet ikke hvor mange ganger jeg har måttet sitte å forklare meg når noen spør meg om hvorfor jeg ikke drikker.

 

 

Drikker jeg ikke? Vel det har vel hendt, uten at det har vært noe direkte negativt over det. Men saken er den at jeg bryr meg ikke. Jeg tenker ikke på det. Jeg frekventerer ikke i så mange settinger der det blir drukket.

Ja men i helgene hjemme da? Til maten. På verandaen. Når jeg er sammen med gutta?

 

Det nærmeste jeg kommer en pils med gutta i helgene tror jeg.


 

Tja hjemme er det ikke noe kultur for det. Dermed ligger det ikke i hverdagens tankegang. Og som jeg så vidt har vært inne på i et tidligere innlegg, så er jeg sjelden eller aldri ute med gutta. 

Men skal egentlig ikke sette igang noen alkoholdebatt her altså :) Tenkte bare å si at jeg skulle ønske at det var helt greit å ikke ta noe. Vet det har lange kulturelle røtter osv. Og at man på en måte melder seg litt ut av flokken ved å ikke drikke. Man må liksom ha en grunn.

 

 

(Malt i et perspektiv der jeg står å betrakter en rekke med mennesker som tydeligvis har noe til felles, med en "sortie" oppe i høyre hjørne med et felles mål).

 

Noe grunn har jeg ikke. Bare MIN måte å være på. Funker greit i min lille verden. Og blir jeg budt et glass rødvin eller en Guinness i det rette selskap, kan det vel hende at det passer.

Ergo. Jeg er hverken avholdsmann eller tørrlagt alkoholiker. Religion eller psykisk helse er heller ikke avgjørende. Bare aksepter at jeg ikke drikker akkurat i kveld. Jeg spør ihvertfall ikke andre på fest hvorfor DE drikker. Hadde tatt seg ut :)))

Et lite kjedelig hjertesukk. Kanskje jeg tar et glass en annen gang. 

Ha en god helg, enten med eller uten Pepsi Max;) 

 

#alkohol #meninger #drikkevaner #familie #selskapsliv #fest

 

 

 

 

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
hits