Pupp er pupp

Ja ja, sa'n...

Hvilken overraskelse denne dagen ble! Etter mitt litt ublide møte med myggspray i helgen, som jeg skrev i forgårs, ble dagen i dag alt annet enn forventet.

 

(Myggsprayen som forårsaket visse hudforandringer i ansiktet mitt i helgen) 

 

Da jeg var ferdig med å skrive innlegget mitt på mandag kveld, måtte jeg ta meg en pause før jeg gikk for å legge meg. Og da pleier jeg å trekke litt frisk luft ute på verandaen. Ingenting er som å få med seg det særegne fenomenet som utspiller seg her ute i periferien nesten hver eneste kveld på sommerhalvåret. Ja du har sikkert sett dem. Alle "ullhuene", eller pensjonistene, som har som livsoppgave å jakte på brunsnegler. Et selsomt syn altså. Du ser dem dukke frem sporadisk fra busk og kratt i hagene bortover, med en iver som mangler sidestykke i norsk eldrepolitikk. Snakk om forebyggende aktivitet. Ikke bare for brusneglens utbredelse som art. Nei, det er jo også en fantastisk måte å få mobilisert gamlingene på! Ved bevisst å spre målrettet propaganda i aviser og TV, har vi altså, enn så lenge, fått litt sving på filt-tøfflene bortover.

 

 

Etter denne avkoblingen, var jeg noe lysere til sinns. Jeg vil nærmest si optimistisk. Det skulle vise seg å bli kortvarig. For allerede mens jeg satt å skummet meg gjennom "History of British castles" på Netflix, kjente jeg det begynte. Det var som om huden sakte begynte å krympe. Ikke bare i ansiktet. Heller en systemisk reaksjon. Som om det kom innenfra. Nå har jeg blitt forgiftet, tenkte jeg. Huden føltes så stram at når jeg krøllet tærne, så pep det i ryggskinnet! 

Jeg gikk inn på badet igjen for å se om jeg fortsatt lignet på pappa, men.... skrekk og gru! Flassingen hadde tilltatt. Det så nærmest ut som om jeg skiftet skall. Jeg tok i desperasjonens hete å slengte innpå ett par allergitabletter. Kan ikke bli værre enn dette, tenkte jeg. 

Med bange anelser og småhøy puls, gikk jeg til sengs.

 

 

Den natten hadde jeg mye rare drømmer kan du tro! Jeg drømte blant annet at jeg, mens jeg lå i sengen min, sakte begynte å forpuppe meg. At huden min etterhvert begynte å "ta over" kroppen min. Og de av dere som vet hvordan en sommerfuglpuppe ser ut, kan bare glemme dette. Jeg forvandlet meg ikke til en sommerfuglpuppe, neida. Jeg forvandlet meg til en PUPP!!! Innmari guffent å tenke på nå i ettertid, men der og da, eller ihvertfall erindringen min av det, var at jeg hadde det så bra. Så trygt og godt. Kan du tenke deg noe tryggere enn et kvinnebryst da?? Ikke det at jeg hadde unnet noen størrelsen på denne puppen, men drøm er drøm. Det hele fortonet seg som noe som kunne minne om en blanding av "våt drøm"  og et eventyr.

Jeg kan jo ikke være riktig som forteller deg dette, men herre min tid så virkelig det føltes.

 

(Påfugløye) 

 

Når jeg våknet i dag, tirdag, skulle man kanskje tro at jeg var utmattet og i manko på søvn. MEN NEI DA!!! For en forvandling. Der krøp lille "Påfugløye" ut av puppen sin, eller rettere sagt dyna si, med verdens største smil om munnen. Jeg satte meg på sengekanten lik en nyfødt sommerfugl som pumper opp de nye flotte vingene sine. 

Jeg flakser florlett og nynnende ut på badet for å starte dagen. Et svakt minne hvisket meg i øret at det muligens ikke er så lurt å se seg selv i speilet sånn med det første. Så jeg flakset rett i dusjen.

Etter å ha nesten skoldet av meg både det ene og det andre, går jeg ut av dusjen for å tørke meg. Jeg tripper lekende lett bort til speilet, og tørker forsiktig duggen bort fra glasset.

 

 

Og ganske riktig. Der sto noe av det vakreste gud har skapt (slik føltes det ihvertfall der og da), og blunket tilbake til meg. Jeg gned meg ett par ganger i øynene, og så ordentlig etter en gang til. Joda det var sant. Både flass og hevelser hadde regregert til et ungdommelig stadium, sammenliknet med det som var tilfelle for gårsdagen. Det var bare en ting å gjøre. Ta på seg fin-boxern, skjorte, og Tom Ford parfyma. Her tror jeg muligens det har forekommet et ørlite mirakel i løpet av natten. Den drømmen hadde nok mer ved seg enn man kanskje skulle tro. Det skjedde virkelig en forvandling den natten. Natten da pupper og sommerfugler sloss om plassen bak øyelokkene. 

 

Klem "Påfugløye"

 

#drømmer #humor #fantasi #pupper #sommerfugler #drøm 

Å ha utseende mot seg

Lørdag morgen, våknet jeg til frokost på sengen, en sprudlende kone, blide barn, og solskinn. Det var bare en ting som skurret. Det kjentes ut som om ansiktet hadde byttet plass med underlivet, eller noe i den duren. Prøv å forestill deg å ha tidenes ereksjon UNDER øynene. Morrabrø er vel og bra det altså, men for all del ikke i ansiktet. Hmmm... blir feil uansett dette.

 

(Jeg sliter her altså) 

 

Saken er den at vi hadde en tur i skogen fredag kveld før ungene skulle inn for kvelden. Og som seg hør og bør tok vi på oss myggspray. Særlig på de stedene som var mest utsatt. Hender og hode. Jeg tok nok litt ekstra, da jeg ikke er av den tolmodigste typen når det gjelder mygg. Det svei litt, men det skal det jo liksom gjøre....trodde jeg.

Det jeg ikke tenkte på, var at denne myggsprayen, basert på naturlige ingredienser, var 4 år gammel!!

 

(Funker som ei kule. Holdt på å ta livet av MEG også) 

 

Jeg gikk ut på badet for å tisse, og så stjålent i speilet. I brøkdelen av et sekund, kunne jeg ikke fatte og begripe hva fattern gjorde der innpå badet sammen med meg. Så kjente jeg det stakk i huden, og fargen forsvant brått fra ansiktet. Jeg hadde fått så store poser under øynene at jeg lignet gammern! Han er også plaget av poser under øynene, etter at han glemte å smøre seg med solkrem i Tyrkia for en ti års tid siden. Kom seg aldri helt etter det. Og nå har altså JEG lidd samme skjebne tenkte jeg. 

 

(Hællenuffen æ.... Staaaakars) 

 

Ungene lo av meg, og kona rygget instinktivt bakover da jeg kom ut fra badet igjen. De hadde ikke lagt merke til dette da de vekket meg. 

Litt betuttet og tankefull spiste jeg ferdig frokosten, og bestemte meg for å se det hele an.

Ble dårlig med trening i helgen. Ikke helt komfortabel med situasjonen, bestemte meg allikevel å gi det et forsøk nå i dag (mandag). Pakket baggen, tok med alt jeg trengte for å skjule meg såpass at jeg ikke kom til å støte noen. FEIL. Når vi kom fram hadde jeg jo selvfølgelig glemt hettegenseren. Vel. Ingenting å gjøre med DET. Jeg latet som ingenting, og dro igang med markløft. Kjørte noen bra sett, før jeg følte at at hodet skulle sprette av. Jeg gikk på toalettet for å summe meg litt. Ereksjonen under øynene hadde avtatt, men jeg hadde begynt å flasse. Så ikke lovende ut. Bare å dra hjem.

 

(Går liksom ikke an å bli så veldig mye rødere i ansiktet. Kjenner pulsen godt under øynene her). 

 

Hjemover tenkte jeg mer og mer at utseende ikke betyr en dritt, bare man er snill og god. Jeg var glad for at jeg er godt gift, og at jeg har en kone som ler av hele situasjonen. Nydelig også vettu :-)

Det glemte jeg jo. Teskjekjærringa var også med på trening, og gjorde visst en kjempejobb, noe jeg ikke enset i det hele tatt, da jeg hadde nok med meg og mitt. 

 

(Teskjekjærringa, litt skeptisk med tanke på hva som står ved siden av henne) 

 

I skrivende stund, er jeg glovarm på øreflippene, og en gryende mistanke om at jeg må leve med dette en ukes tid. Ække så ille DET??

Takk for oppmerksomheten, god natt.

 

Klem DM

 

#trening #forhold #allergi #helg #workout 

 

 

For en sommer!

Ja. For en sommer!!

Jeg kan ikke huske sist jeg gjorde mindre, reiste mindre, spiste dårligere. Men du verden så deilig det har vært. Sommeren har vært for meg som et eneste langt sommerminne fra barndommen, bortsett fra at det nå er JEG som er den voksne. Med varme sommerkvelder og late dager, med alt som det medfører. Deriblant fenomenet "svømmeøre" eller god gammaldags øreverk, av for mye bading. Vi gutta har en runde med dette hver sommer, forårsaket av at øregangen aldri får tid til å tørke. Ja ja. det var mest ment som en curiosa.

 

 

Noe av det som gleder meg aller mest. Er at jeg endelig har fått dreisen på "kjøkkenhagen". Og da mener jeg at jeg endelig har fått en rutine på å være tidlig nok ute med forarbeid osv. Såpass god rutine, at det ble en tilstrekkelig avling til den lille familien min.

Det hele begynte i mars måned med bløtlegging av de aktuelle frøene, for så å spre disse ut i alle mulig slags begre og småpotter. Da jeg har en tendens til å spise en del Cottagecheese og Kesam, løste dette seg av seg selv, ved å være litt forutseende hva angår "magasinering" av brukte begre.

Og så kom den første overraskelsen. Tomatfrøene spiret nesten fortere en jeg rakk å spise Kesam (måtte jo plante de om etterhvert). OG FOR EN GLEDE! Men jeg må jo ærlig innrømme at det ble en litt "Jack og bønnestengelen" effekt her. Det tok litt av med planter.

 

(Et lite utvalg) 

 

Løste seg. Fikk innvilget byggesøknaden hos kona om å utvide vinduskarmen med èn etage. 

Foreløpig berget. 

Det tok ikke mange ukene før jeg simpelthen MÅTTE begynne å plante ut de største tomatplantene. Jeg var såpass tidlig ute at jeg var usikker på om det lille mobile drivhuset mitt klarte å holde på de få plussgradene som våren hadde klart å presse fram. Og for de av dere som har fulgt meg på Instagram, fikk dere kanskje med dere at jeg ett par netter faktisk satte inn noen få stearinlys til dem, slik at de ikke skulle fryse. Helt sant. 

 


 

"Hard work pays off". Tomatkartene kom raskt, og jeg hadde rukket å bli som en hønemor for dem. Jeg var fortapt. 

 

 

Tror til tider de siste tankene mine gikk til DEM istedenfor til kona mi en periode, før jeg la meg om kvelden. (Et forsøk på å illustrere dette i video under).

 

(Trykk en gang til på videoen for å stoppe den;)) 

 

Så kom den årlige turen vår til hytta i Kristiansand. Hva gjør jeg nå!! Krise. Kan liksom ikke sette bort drivhuset på kennel i ti dager?? 

Nabojenta ble redningen. Hun hadde ikke i sine villeste fantasier peiling på hvilket ansvar som lå på hennes skuldre. Til alt hell, kom vi hjem etter ti dager med kjærlighetssorg og bange anelser, til en flora og et botanisk mangfold, som ville fått "Babylons hengende hager" til å fortone seg som en tilårskommen blomsterkasse i forhold. Jeg gråt. Jeg lo. Jeg glemte å bære inn kofferter fra bilen. Gjensynsglede fikk en helt ny og vegetabilsk betydning for meg den dagen.

 

 

Vel. Det rører mitt hjerte å se tilbake på dette nå, mens jeg klipper av en av de siste klasene med tomater for denne gang. Det har blitt mange tomatmåltider i år. Alt fra det å ta seg en liten "Sussebass" rett fra busken når jeg skulle legge meg i hengekøyen med morgenkaffen på taburetten, til å fråtse i lekkerbiskner mens jeg lager "verdens beste tomatsuppe" med egne råvarer på mitt eget kjøkken.

 

 

Og det er kanskje med litt vemod at jeg fjerner gamle planter, og pakker sammen drivhuset for denne gang, mens jeg kjenner morgenrimet legge sitt første sukkerstrø på gresset etter en sommer fylt av blivende barndomsminner.

 

klem DM

Bonusmateriell:

PS: Denne altoppslukende lidenskapen, har til tider ført til minimalt med "snusk og fanteri" i sengehalmen, og da kan selv den sterkeste mann bli litt frynsete i nerva etter angrep fra både skadedyr og undertrykte drifter. 

 

#sommer #høst #hage #hagestell #tomater #humor #familie #greenliving #økologisk #kortreist #mat #grønt #grønnsaker #kortreistmat 

 

 

MÅL!!!

Mål ja. Det kan ha flere betydninger.

Jeg har tidligere skrevet om mitt forhold og erfaringer vdr det å sette seg mål, og det å oppnå dem. 

I dag skal jeg skrive bittelitt om en annen type mål.

 

 

Min sønn er med i det lokale fotballaget, noe jeg synes er veldig hyggelig, særlig fordi det er noe han velger å være med på selv, og som han for øyeblikket har stor glede av. De har, så vidt jeg har fått med meg, ikke vunnet EN kamp på de årene han har vært med, derfor synes jeg det er ekstra stas at gutta forstsatt synes det er morro å være med. Det sier kanskje litt om det lokalsamfunnet gutta på laget kommer fra. Samholdet i bygda. Solidaritet osv. 

Tenk deg å gå på banen å spille mot fremmede lag, og vite at du skal tape for n'te gang?? Og allikevel glede seg. FANTASTISK. Da snakker vi spilleglede på et annet plan enn man tradisjonelt tenker. Heia!!

 

 

Og som jeg også har vært inne på tidligere, så har jeg ikke det minste peiling, eller interesse for fotball. Men å se disse gutta smile etter endt nederlag, gjør meg varm om hjerterota. Det er mange måter å være en god trener på. TAKK!

Vel. I forrige uke. La treneren ut en post på FB, der han lurte på om noen kunne hjelpe klubben med å montere ett par fotballmål. Jeg tenkte at: DET skulle jeg vel klare, uten å ha innsikt i spillets intrikate regler og hierarki. Jeg fikk nemlig litt småangst i sommer, da jeg fikk i oppgave å tegne opp nye merker på banen, som dugnadsjobb. Svelg. Hvordan skal dette gå? tenkte jeg, og prøvde så smått å få byttet dugnadsoppgave til f.eks plenklipping. Men jeg tror ikke folka heeeelt skjønte hvor skoen trykket, og jeg ble kastet ut i uvitenheten. Enden på visa, var at jeg møtte opp. Fikk en rask innføring i merke-maskinen. En klapp på skulderen. Og sett i gang. 

 

 

(Slik så det ut før jeg skulle begynne. Ikke mye å gå etter :-)) 

 

Gikk helt fint det. Det var nemlig akkurat såpass igjen etter den gamle merkingen, at jeg jukset meg til å anta sånn cirka hvor strekene skulle gå. 

Ny lærdom. Bare å ta med seg videre!

Så var det disse måla som skulle settes sammen da. Jeg kom litt etter at de to andre hadde møtt opp, og ble stående noen sekkunder å lure på hvor MIN plass oppi alt dette skulle være. MEN IKKE NO PROBLEM. Hyggelige folk vettu! Heldigvis har jeg skrudd inn ett par skruer før, og tok fatt på oppgaven. Jeg er som kjent heller ikke den som er vant til å jobbe med flest kollegaer i hverdagen, så gruet meg litt til den biten. Men nok en gang. Med hyggelige folk, får en til det meste. Sosialt var det også. Tror det sosiale barometeret mitt har fått et par tall til på skalaen denne uken, etter å ha jobbet på et større filmsett med over hundre aktører på både mandag og tirsdag, pluss da denne litt mer intime sosiale greia med fotballmålene i går. Av disse to hendelsene, vil jeg vel si at "bromance" situasjonen i går med målene var å foretrekke. Merker nok en gang at jeg ikke er et flokkdyr.

 

 

Priser meg lykkelig for at jeg har mulighet her i livet til å bo i et så fredelig og trygt lite samfunn som her. Et samfunn som har både hjerte og ressurser til å ta seg av folk av alle sosiale lag og samfunnsklasser. STOLT er jeg!

Klem DM

 

(PS: Postet med "velsignelse" fra gjeldende trener ;))

(Photocredit: Roger Hansen) 

 

#fotball #samfunn #samhold #trening #nærmiljø #familie #barn #ungdom 

 

"Cogito ergo sum!"

"Jeg tenker, altså ER jeg". 

I dag tar jeg utgangspunkt i R. Descartes ihjelsiterte utrykk, fordi jeg ikke finner noen andre ord for å beskrive min tilstedeværelse. Hvis du leser utsagnet en gang til, så er det ganske "scratch" . Jeg TENKER. Da vet jeg ihvertafall at jeg finnes. For jeg har jo lurt litt innimellom. Når både forsvaret, NAV, skattevesenet, osv ser ut til å tro at persnr: 230675***** aldri har eksistert. Hadde det ikke vært for min nærmeste familie, tror jeg ikke en eneste sjel, eller en offentlig instans hadde skrukket et øyenbryn engang om jeg hadde "sparket i bøtta".

 

 

Slapp av. Det er ikke med selvmedlidenhet jeg skriver, heller en fasinasjon over hvor enkelt det er å leve inkognito her i Norge. Kan til og med hende jeg har jobbet MOT denne selvvalgte tilstanden av anonymitet. Og når man velger å ligge lavt, er det jo ikke rart at man blir forbigått av alt fra gamle klassekammerater til evt kollegaer osv samme hvor mye en prøver å hilse igjenkjennende. Og jeg er RÅ på å huske ansikter, så det blir en del "bom-nikk" nå og da :-) Nok en gang. Dette er ikke av selvmedlidenhet jeg sier dette. Bare konstaterer et faktum :-)

Rekk opp hånden de av dere som ikke har avtjent verneplikt?! 

Der kom det en del hender ja. Ikke så rart, da det stort sett er voksne damer som leser mine skriblerier (statistisk). Men muligens ett par menn også. Vi har jo alternativer for blant andre, militærnektere.

Hvor mange har vært i sivilforsvaret?!

Samme hva angår kjønn der tenker jeg, men nå begynner alternativene å minke litt.

Hvor mange har sluppet dette pga sykdom etc?!

Muligens resten av leserne med utstyret hengende på utsia droppet av der. 

Men hva med meg??? Jeg ble glemt jeg. Har ikke hørt en dritt fra Admiral P og 91 Stomperud, siden jeg spurte om utsettelse grunnet studier når jeg var 20. Har en sterk misstanke om at en eller annen funksjonær trykket DELETE istedenfor TA KONTAKT IGJEN SENERE på navnet mitt. Også jeg da!! Som var en veltrent 20 åring med gode karakterer og et sterkt ønske om å bli Tom Cruise (Top Gun).

 

 

(Har visst ikke heeeelt sluppet taket ennå ser det ut som. Viktig å drømme :-)) 

 

Ikke var jeg millitærnekter. Tvert i mot. jeg gjorde det bra på opptaksprøvene på flyskolen. Sivilforsvaret har jeg aldri hørt noe fra. Og NAV har jeg aldri spurt om et trøstens ord, enda jeg i snitt ikke har hatt mer enn to-dagers arbeidsuker i hele mitt yrkesaktive liv.

Og så, tenker jeg. Kanskje det er DER det ligger??!! I og med at jeg aldri har bedt om så mye som en ørliten tjeneste fra staten, så har de ikke orket å plage meg. De har hoppet videre på lista. Jeg kan når som helst pakke snippsekken å dra til Tibet uten at noen (offentlige kontorer) kremter to ganger av den grunn. Takk og lov for at jeg har en familie sier jeg bare, som holder meg på plass. Selve manifestasjonen på kjærlighet. Merkelige greier. Jeg har vært UNDERVEIS hele mitt liv, med ett eller annet. Aldri fullført noe, har ikke snev av yrkesidentitet, og lever som en pensjonist som muligens har tatt en liten "knert" av ungdomskilden. All ære til "Teskjekjærringa" mi. Ikke mange som hadde holdt ut med en egenrådig, sær, og sta gubbe som meg :-).

 

 

Ja ja. Dette var jo løst og fast om lite eller ingenting. Men fikk bare noen tanker av en jeg jobbet med på mandag og tirsdag. En festlig dame som mente på at man istedenfor å presentere seg som: Jeg ER lærer, sykepleier, journalist e.l, så skulle vi bare sagt: Jeg ER...... (også bare latt det henge i luften).

Og så skal en jo være fornøyd med DET ihvertfall. At man ER. 

ER du??

"Cogito ergo sum"

Klem DM

 

#filosofi #samliv #kjærlighet #jobb #utdanning #refleksjon #humor #personlig

 

 

En lovende helg.

Hei igjen, og tittentei :) 

Sitter her i stua å tenker gjennom helgen litt før jeg skal legge meg, mens myggen svirrer rundt meg i et siste forsøk på årelating før høsten melder seg for alvor. Men til ingen nytte. Her er det ikke så mye som en dråpe igjen å avse. Var nemlig å hentet guttungen hos en kamerat i går. Og hva skjedde??? Jeg holdt på å gå under for denne gang. Det var groteskt!! Du skulle sett de svermene med mygg og knott. Jeg har sett svermer med mygg før altså, men disse folka hadde kølapp under vingene. De hadde oppdaget den lille sprekken som kommer frem mellom olabuksa og halvsokkene. Det så nesten ut som om jeg hadde fått meg en lugubert utført tattis på ankelen. 

Praten gikk litt kortfattet, og stort sett med enstavelsesord, med foreldrene, mens jeg kastet stjålne blikk i hytt og pine etter myggen. Jeg fikk etterhvert kastet poden inn døra på bilen, mens jeg selv foretok en rulle over panseret og inn på førersiden. For jeg ække dum se!! Jeg lot dørene stå oppe. Har vært der før, og vet av erfaring at det kan bli litt vel mye natur på en gang. Men bevares. Hyggelige folk (hjerte smiley).

 

 

Med arveprinsen i god behold, og innafor husets fire vegger, setter jeg meg ned og kjenner at panikken legger seg til ro igjen. 

Under lørdagskosen kjenner jeg at kriblingen fra den lugubre tattisen begynner å gå meg på nerva, og pappa får et bistert drag over ansiktet. Jeg lar det gå litt hus forbi for ikke å ødelegge stemningen som er på vei til å ta seg opp mot kjente former, med bollywoodmusikk og dansemoves som ikke ville passert medietilsynets krav om etikette og god oppførsel her på bloggen.

 
 
 

(Disse bildene gikk til nød igjennom, grunnet ekstremt dårlig kvalitet, og ute av kontekst. Men vi ser tydelig farepotensialet her)

 

Da med ett!! Skvetter jeg til så det stikker i huden. I øyekroken aner jeg konturene av noe jeg ikke sånn i utgangspunktet hadde regnet med å se liggende å slenge i stua. Jeg slår fra meg tanken og får samlet meg. Hva skuer mitt øye?? Ankelen har hovnet opp til det uigjenkjennelige. Knudrete og fæl. En ankel som hadde fått Quasi Modo til å blekne i forhold. Jeg får frem en skrapende lyd. En slags dødsralling, og bestemmer meg for å trekker meg høflig tilbake fra bollywoodstemningen.

Natten forløp som seg hør og bør, og jeg er nå i skrivende stund glad for å ha kommet gjennom det med vett og forstand i nogenlunde behold. 

ELLERS...(kremt).....så prøvde kona mi og jeg oss på en søndagsøkt på beina da vettu. Knebøyen ble liksom ikke helt det samme med avstivede ankler, og en kløe som fikk fokusen til å se en heeeelt annen vei. Tar det igjen til uka.

Lørdag formiddag...FØR myggen tok meg, var det innspilling av reklamefilm, med mye morro og fjas. Endelig resultat kommer kanskje i ett annet innlegg. Her er en liten smakebit. Det er Ikke alle scener som er sååå tilfredstillende å spille inn :)

 

Uansett. Dere får ha en "najs" uke, fylt med masse feelgood og latter. Her blir det ihvertfall jobb foran kamera igjen på mandag og tirsdag, og noe forefallende arbeid hos en venn av familien torsdag og fredag. Overkommelig.

Klem DM

 

#humor #familie #insekter #trening

 

Friday I'm in love :-)

Det er fredag!!!

Juhuu! Kan du tenke deg noe bedre enn fredag. Fredag er for meg liksom ukedagenes vår. En lys dag, med kiling i magen og forventninger. Som å være sliten og lei etter en lang vinter. Siste dag i arbeidsuka, som en reddende engel.

Og DA får jeg lyst til å pynte meg :-)

Uten altfor store forventninger bretter jeg opp boxershortsen, og strider til verket. Kroppen ennå dampende etter en lang og deilig dusj. Dette MÅ bli bra. Problemet er bare det at jeg ikke akkurat har hatt mulighet til å fornye garderoben i nevneverdig grad siden.....tja. Vi får se hva som dukker opp.

Litt etter litt kommer erindringer fram oppi kålen om noe jeg en gang hadde, som kanskje kunne passe sammen med noe annet som jeg muligens har "vokst fra". 

Men mirakelenes tid er ennå ikke forbi, sies det. Og det stemmer. Langt bak i de innerste gemakker lokker jeg frem de kosteligste antrekk. Du verden. Jeg får jo nesten hakaslepp!!! Plaggene jeg finner er så gamle at de sakte men sikkert begynner å få en verdi igjen. Og tenk. Jeg har faktisk klart å vokse INN i de også. "Problemet" mitt opp igjennom, kan til tider ha vært at jeg har streifet innom en størrelse 46, og da er det jo ikke ALT som sitter som støpt, og resultatet er derfor at jeg noen ganger har havnet opp med en størrelse for stor osv.

SCHMÆKK!! Ikke noe issue lenger. 

Antrekket begynner sakte men sikkert å ta form, mens jeg humrer for meg selv og tenker på alle de penga jeg kan spare fremover. Har jo alt jeg trenger jeg! Og jeg som ikke synes det er morsomt å shoppe i det hele tatt! IRONI !!!! Hadde jeg hatt råd og mulighet hadde jeg gjøvet løs med dødsforakt i nærmeste klesbutikk med et snev av anglofilt tilsnitt.

Morro vettu. Det dyreste med dette antrekket er parfymen (hjerte bank). Tom Ford leverer sier jeg bare.... (svelg) 

FERDIG SNAKKA!

Dette ble resultatet. Gjenbruk....eller skal vi si dyktig detektiv arbeid. Det får andre avgjøre.

 

 

Høy på meg sjæl, og tilløp til småforrelskelse, klarer jeg rett og slett ikke spare overraskelsen jeg har kjøpt til kona lenger. Hun får nå gaven via dere her på bloggen. Så dersom hun ikke leser den, så blir det ikke no på a! 

TARRRRAAAA!!!!!

 

 

(Hva skjuler seg her tru?) 

 

Smaken er som baken. Spretten og villstyrlig. Men jeg har jo småfisket litt da, slik at det ikke blir heeeeelt skivebom. Lykke til, og takk skaru ha.

Etterpå blir det trening. Og sååå får vi seee! (gni-seg-i-hendene-tegn) Det eneste som kan dra ned stemningen da, er den hersens "gullrekka"! Men det tåler vi i dag. Fredag. Mulighetenes dag. La prima vera settima!

 

Gooood helg, slekt og venner. TA DERE SAMMEN!!! Blir bra vettu (blunkefjes)

 

#mote #fashion #gjenbruk #michaelkors #forhold #kjærlighet #parforhold #humor

Avhengig!

Ja jeg er avhengig.

De siste 4 årene har jeg vært inn og ut av et virr-varr av missbruk og abstinenser. Det stresset det medfører, og tap av selvkontroll.

 

 

Frustrasjonen over at kjemiske stoffer kan ha SÅ kontroll over deg at du vandrer hvileløs rundt i huset på jakt etter et sted hvor du tilfeldigvis har mistet en dose eller glemt du har lagt der. Jeg har prøvd å slutte så mange ganger at det hele blir helt latterlig. Jeg vet jo med meg selv at det toppen tar kun en uke før abstinensen gir seg, men det er så lekende lett å begynne igjen. '

Hvorfor det?

Fordi det liksom ikke er ulovlig. Eller særlig farlig? Ikke er det så dyrt heller.

JEG skylder på det da. Skader jo ingen rundt meg med misbruket. Kan nok bli lettere anterert dersom jeg "har gått tom", men.....

Også JEG da, som aldri har hatt en sigarett i munnen. HELT SANT!!! Ikke drikker jeg nevneverdig. Viser moderasjon i det meste jeg gjør. Er en sindig og balansert type uten de største lidenskapene. Også blir jeg fanget av DETTE!!!??? Helt ufattelig....

Er jeg karaktersvak? Mange vil nok påstå det, i.o.m. at jeg skygger unna det meste av konflikter og motgang, men samtidig er jeg det staeste mennesket på jord. Ingen skal tvinge MEG til noe jeg ikke kan stå inne for.

Jeg får jo ANGST bare jeg HØRER om "gull-rekka" på TV hver fredag. Tenk å bli tvunget til å se på noe sånt? Og ihvertfall når det ikke interesserer deg. Nei da er det godt å ha muligheten til å se på noe annet på nett, men allikevel sitte sammen med familien. 

Sær? Nei, synes ikke det. Bare bevisst.

Så DERFOR kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor jeg skulle falle inn i denne endeløse spiralen av tett nese og all verdens korporlig elendighet. Ubegripelig.

 

(Etter et mislykket forsøk med chili, gjør Don M  her et nytt forsøk på Otrivin detox. Denne gangen med pulversennep)

 

Jeg vet det er store skyggetall der ute vdr bruk av nesespray og jeg føler sterkt med hver og en som er rammet. JEG vil ihvertfall aldri gi opp håpet om å bli "clean". En vakker dag skal du se....en vakker dag.

 

(Skrevet i en humoristisk kontekst. Med selvironi og overdrivelse, og med stor ydmykhet og respekt for de som VIRKELIG sliter med rusavhengighet)

 

Vel blåst, fra Don M.

 

#humor #adiction #humor #rus #rusmisbruk 

Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag....

Ja si DET! 

Etter en hektisk natt med sengeskift og trøstende ord, er det bare å kapitulere og gjøre det beste ut av det. Utenfor høljer regnet ned, mens guttungen med jevne mellomromrom kaster opp luft og kjærlighet halveis ned i skurebøtta. 

Er det ikke rart!!?? At unger alltid skal si fra før de spyr. Bruke noe sekunder på å nevne at det kommer. Istedenfor å lene seg over bøtta. Ikke når de sover da. Noe som fører til at de akkurat ikke får hele ladningen dit den skal! Ja ja. De er søte også. Blir liksom ekstra søte når de er pjuske. Noe som ikke kan sies om meg. Morgenstell og valg av antrekk står ikke akkurat øverst på prioriteringslista på en slik dag.

 

 

Men ikke så galt at det ikke er godt for noe! En får jo litt tid til seg sjæl innimellom slaga da. Og etter min fartstid innen sykepleie og eldreomsorg, er jeg ikke mer fintfølende på det enn at jeg lager meg en skikkelig lunsj. Søtpotetsuppe med et dryss av ris og grønn chili ble det gitt. Skulle jo passet bra med en fancy oppskrift her nå, men denne påsan fant jeg på REMA i går til 49 spenn. Funka som ei kule! "Addet"  litt ris og chili bare for å få en litt mer "custom" feeling.

 

 

Helt gull å innta akkompagnert av en nydelig klassiker av en film. Fransk. Smal. Og litt sær.

Tres bien!

Valget falt på min følgesvenn gjennom mange år. Filmskaperen Jacques Tati, og filmen fra 1947. "L'École des facteurs" . Umoderne og enkelt i uttrykket, men du verden så ekte!

Men nå kommer kona hjem fra begravelse. Bilen fungerer igjen etter at jeg skiftet starteren i går. Det blir trening i kveld. Dette blir en fin dag!

Legger ved en oppskrift her jeg, for moro skyld, som jeg fikk av en "treningskollega". Et fargerikt menneske, med mye kunnskap. Takk Mina :-) 

 

 

SØTPOTETSUPPE/SØTPOTETPURE:

-1,8 kg søtpoteter

-800 g gulrøtter

Dette skjæres i biter. 

-4 løk

-hvitløk

-1 chili 

Kuttes i småbiter og stekes i olivenolje. 

Fyll på med søtpotet og gulrot. Ha i 1,8 liter vann og kyllingbuljong. Ca 4 terninger, etter smak. 

Kokes til det er mykt. Bruk gjerne mikser for å få en mer kremaktig konsistens. 

Velbekomme og lykke til :) 

 

#familie #humor #kosthold #trening #barn #pappa #oppskrifter 

 

 

Jeg er fornøyd med kroppen min.

Slapp av. Et billig forsøk på en "clickbait".

Joda, jeg er i og for seg fornøyd med kroppen min, eller dvs, jeg tenker ikke så mye på det. Det er nå den kroppen en har fått tildelt, og levd med hele livet.

 

(20 år, og sulten på livet. Surf's up!) 

 

Og så sier du kanskje: Men du har jo trent da! 

Ja jeg har trent, men jeg er egentlig ikke så glad i å snakke om trening, da jeg er redd for å bli satt i bås. Jeg tenker innimellom at;

jeg er jo ikke egentlig en "trene-fyr". 

Saken ligger nok i at jeg har trent mer eller mindre hele livet. Ja ihvertfall siden jeg var 12, da jeg arvet en treningsbenk av en nabo av meg. Mitt store idol på den tiden. Han fikk vel sterk konkurranse fra Arnold Schwarzenegger etter hvert, men. Slik var det det startet. Det var MIN måte å få livet til å bli mer levende og fargerikt på. 

 

(Kilde: Ukjent. Arnold schwarzenegger

 

Jeg var som nå, en litt usosial gutt som skydde bursdager og sosiale sammenhenger som pesten. Hadde få, men gode venn(er), og var en typisk dagdrømmer med et fantastisk galleri av visjoner og drømmer om fremtiden og en annen verden. Treningen var på den tiden en måte å manifestere det å kunne mestre noe på. Være god i noe. For der jeg vokste opp, eller på den tiden jeg vokste opp, var det å være god i fotball en av de tingene som stod høyest. Det hjalp ikke om du var i stand til å klatre opp tauene i taket i gymsalen med bare lillefingeren, så sant du ikke ble valgt ut, eller hadde lyst til å delta på fotball-laget. Så sånn sett er det jo et Eldorado for barn og unge i dag. Med et konglomerat av muligheter til å finne seg en givende fritidsaktivitet. 

Ergo ser ikke jeg på med selv som en "treningsnarkoman" selv om jeg til tider kan trene hver eneste dag i uken. Det handler mer om å ta vare på, og kommunisere med en del av meg som alltid har vært der. Samtidig som at det er en form for meditasjon. 

Mitt mål med treningen:

Mange kloke hoder (og de med rette), sier at man må ha et MÅL for treningen, eller så kommer du ingen vei. Nei det kan være mulig, hvis man ikke har en rutine fra før liggende, og som viser deg veien, og motiverer deg. 

Men jeg tror man også skal passe på å ikke NÅ de målene hele tiden, eller altfor mange ganger. For hva skjer da? Skal du sette deg nye mål? Hvor skal det da ende? Skal du bli norgesmester i ett eller annet? Vil du virkelig ende opp som Mr Schwarzenegger her? Vil du se ut som Kim K etter 6 mnd med hardtrening?

Kan hende. Men hva har du ofret på vei dit? Vil du fortsette å leve slik "resten" av livet? Blir du fornøyd da? Jeg vet ikke. 

 

(Kilde: From Kim Kardashian' Twitter acount. Profilepicture) 

 

Men JEG trener helt uten de konkrete målene. Jeg spiser helt vanlig (for meg). Jeg er overhode ikke noe konkurranse menneske. Jeg vet ikke alltid hva de forskjellige øvelsene heter. Kunne ikke falle meg inn å telle kalorier. Hadde jeg begynt med alt dette, og jaget etter mål og perfeksjonisme, hadde jeg neppe vært der jeg er i dag. Med en helårskropp som er sunn og glad. En kropp som stort sett kan gå inn i en hvilken som helst klesbutikk og finne seg noe som passer på 5 minutter.

Jeg kunne heeelt sikkert hatt flotte svulmende muskler, og en merittliste av rang, dersom jeg hadde kastet meg hodestups ut i fitnesstrenden, men da HADDE jeg ikke hatt en velfungerende kropp, og jeg KUNNE ikke ha gått inn i en hvilken som helst klesbutikk å funnet meg noe på grunn av de abnorme dimensjonene på skuldre og overarmer. Jeg snakker om moderasjon, som igjen har ført til, for MIN del, at jeg har hatt et snart 30 år langt velfungerende og lystbetont treningsliv. 

Jeg sier det igjen. Dette gjelder MEG. Og jeg håper at de av dere som har BEGYNT å trene nå, og ønsker en langsiktig helsegevinst av treningen kan ha fått noen tanker med på veien. Vi er ikke skapt likt. ALT MED MÅTE. 

P.S: I mørket er alle katter grå, vet dere ;) 

Klem. 

 

#trening #kosthold #fitness #workout #filosofi #kropp #mindfullness 

 

 

Jeg er svak for deg....

JEG ER SVAK FOR DEG. 

Et klisjebelagt uttrykk, men hva legger JEG i det?

Hei igjen forresten.

Har du noen gang vært svak for noen? Ja tenker du kanskje. Falt litt for han i pølsekøen på Tusenfryd, eller han som spiller "han onde" vettu, i Game Of Thrones. 

Ja. Ser den, men har du virkelig turt å være SVAK for noen?

Nå maser jeg fælt her, men... Hva om vi våget å vise våre svakeste sider til de vi er glade i, eller åpnet opp for den utvalgte når vi er som svakest. Ville vi ikke da risikert å fått en fantastisk styrke i tillegg til vår egen? Dette betinger jo at også motparten kjører samme linja, og at det faktisk er kjærlighet i luften.

Eller så vet en jo aldri om dette kan bli brukt mot deg!

Og kanskje er det slik vi litt for ofte tenker. Kan vedkommende såre meg hvis jeg åpner meg helt. Forstår han? Jeg ser den. Men TENK om det går bra. Vil dere ikke da ha en styrke sammen som overgår det dere i utgangspunktet kunne forvente?

 

 

Alle trenger vi jo en trygg havn. Et sted som bare er trygt. Et sted vi kan være barn igjen....ja bitte små. Og hvorfor ikke ha den trygge havnen nettopp hos din kjære. Din utvalgte.

Ja. Jeg er klar over at det finnes andre løsninger der ute, i form av gode vennskap, religion, mindfullness. You name it. Men kall meg kjedelig. Jeg holder en knapp på en trygg og god livsledsager. Og så får folk velge hvilken konstellasjon de synes er best. Jeg prøver bare å appellere til de som HAR valgt den rette, og som noen ganger synes det kan være vanskelig å få kortene til å vise riktig valør i hverdagen. 

 

 

(Malt i et forsøk på å illustrere nytten av åpenhet mellom våre følelsesliv. Hjerter formet som et timeglass, hvor det blør fra et åpent sår hos den ene parten)

 

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg i forskjellige sammenhenger kan ha blitt fristet av fantastiske, herlige mennesker, de siste årene, til å velge en annen vei. Men, aldri så sterke, vakre, og herlige følelsene kan være der ute i jungelen, så ender jeg med å tenke på hva som egentlig gjelder.

KJÆRLIGHET

Kliss klass fillibom-bom-bom. I know. Men face it! Kjærlighet lønner seg. Men da må en åpne opp. Og når en port står åpen mot et annet menneske, er det mulighet for at følelsene går begge veier. Vi kan ikke sette opp en klaff som bare tillater følelsene å gå EN vei. Nei nettopp, sier noen. Det var der det skjærte seg hos oss. Mulig det. Og mange ganger lar det seg ikke reparere igjen. Men la oss nå si at du enten har fått sjansen til å prøve på nytt, eller at dere ennå ikke har kommet til "point of no return". Kan det da være en idé å legge kortene på bordet og vise svakhetene for hverandre? 

Jeg skal prøve å ikke dra inn mitt personlige kjærlighetsforhold for hardt her nå, men hva med å ELSKE hverandres svakheter. Og da mener jeg ikke å fremelske eller dyrke dem slik at de forsterkes, men simpelthen lære å elske dem som en del av det fantastiske og vakre mennesket du en gang falt for. Vi er jo så flinke til å vise våre sterke sider her i sosiale medier, men jeg har blitt veldig bevisst på at samspillet mellom våre sterke og svake sider gjør oss mer komplette som mennesker. Hadde vi bare hatt sterke sider, tror jeg vi hadde hatt vanskelig for å vise empati, og det å være et helt medmenneske. Man må oppleve skygge for å sette pris på lyset....og omvendt. Liker nå mørket også jeg da ;)

Vel vel. Jeg innser nå at jeg igjen bommer på en bloggers første bud....eller var det andre?Bloggen må følge en rød tråd. Dårlig med rød trød her i gården. Slik har det vel vært hele livet, og jeg har ikke tenkt til å begynne nå heller. men DET er en annen historie.

God søndag. Koooos dere i høstmørket. og husk: VÆR SVAKE FOR HVERANDRE.

Klem.

 

#relations #parforhold #forhold #kjærlighet #familie #pappa #mann #følelser 

Hvorfor drikker Jeppe??

Ja, la nå det være hans sak tenker jeg. Det som hadde vært interessant, er om han IKKE hadde drukket. Det er ikke like lett for folk å akseptere.

Vet ikke hvor mange ganger jeg har måttet sitte å forklare meg når noen spør meg om hvorfor jeg ikke drikker.

 

 

Drikker jeg ikke? Vel det har vel hendt, uten at det har vært noe direkte negativt over det. Men saken er den at jeg bryr meg ikke. Jeg tenker ikke på det. Jeg frekventerer ikke i så mange settinger der det blir drukket.

Ja men i helgene hjemme da? Til maten. På verandaen. Når jeg er sammen med gutta?

 

Det nærmeste jeg kommer en pils med gutta i helgene tror jeg.


 

Tja hjemme er det ikke noe kultur for det. Dermed ligger det ikke i hverdagens tankegang. Og som jeg så vidt har vært inne på i et tidligere innlegg, så er jeg sjelden eller aldri ute med gutta. 

Men skal egentlig ikke sette igang noen alkoholdebatt her altså :) Tenkte bare å si at jeg skulle ønske at det var helt greit å ikke ta noe. Vet det har lange kulturelle røtter osv. Og at man på en måte melder seg litt ut av flokken ved å ikke drikke. Man må liksom ha en grunn.

 

 

(Malt i et perspektiv der jeg står å betrakter en rekke med mennesker som tydeligvis har noe til felles, med en "sortie" oppe i høyre hjørne med et felles mål).

 

Noe grunn har jeg ikke. Bare MIN måte å være på. Funker greit i min lille verden. Og blir jeg budt et glass rødvin eller en Guinness i det rette selskap, kan det vel hende at det passer.

Ergo. Jeg er hverken avholdsmann eller tørrlagt alkoholiker. Religion eller psykisk helse er heller ikke avgjørende. Bare aksepter at jeg ikke drikker akkurat i kveld. Jeg spør ihvertfall ikke andre på fest hvorfor DE drikker. Hadde tatt seg ut :)))

Et lite kjedelig hjertesukk. Kanskje jeg tar et glass en annen gang. 

Ha en god helg, enten med eller uten Pepsi Max;) 

 

#alkohol #meninger #drikkevaner #familie #selskapsliv #fest

 

 

 

 

Utopia!

Hei og hå!

Nå er det bare så vidt kreativitenen surrer rundt oppi der. Stått opp tidlig i dag se! KJÆRE VENE!! sier jeg bare. Vært en seig dag, men til gjengjeld exotisk og interessant. Morraånden slapp aldri taket i drøvelen. Antydning til bul i buksa......helt fram til skrivende stund. Rødspreng i øynene som grenser til det ugjenkjennelige. Og en følelse av at hele den russiske armé har gått i sokkelesten over tunga mi. 

 

08:30. Og fremdeles usikker på hva som er drøm og virkelighet!

 

Måtte på et møte i dag som jeg håper kan ende i et kreativt og spennende prosjekt. Fantastisk hvordan livet byr på seg sjæl til tider. Jeg slutter aldri å bli overrasket :) 

Møtet er ferdig, og jeg snubler inn i bilen etter å ha prøvd å se våken ut i en snau time. Kjører søvndrukken innover til byen igjen, redd for at jeg skal gå under for denne gang. Jeg føler at jeg hadde blåst rødt i en promillekontroll, selv med et forhold til alkohol som ikke er en Østfolding værdig. 

Jeg får parkert bilen såpass dårlig at naboen hadde revet av seg skjegget om han hadde vært hjemme (men det er han jo ikke. Han er jo på jobb som folk flest....Lucky Me!).

Skjelver innpå ett par brødskiver i den tro at jeg er lav på blodsukker. FEIL! 

Dupper av tilstrekkelig til at det hjemmerørte jordbærsyltetøyet akkurat rekker å dryppe ned på bulen i buksa. Noe som føret til at jeg ufrivillig drar på smilebåndet. Den minste bevegelse KREVER energi. 

Uten å tørke bort syltetøyet (det lå ikke i mine tanker), faller jeg ned på sofaen i en surrealistisk bevegelse som sjelden eller aldri har blitt dokumentert.

Våkner tre kvarter senere av at en husflue råkoser seg rundt nesebora mine. Ubekymret og i den tro at den har hele livet framfor seg. Schmækk!!! Så feil kan et laverestående vesen ta.

Vipps våken. Syltetøyflekken har gjort seg gjeldende, bulen er mindre. Livet smiler.

PLING! Tekstmelding fra kona: Skal vi trene etter jobb? (sussetrut-smiley)

Ikke dét som står lengst fram i tankerekka akkurat nå, men jeg later som om jeg har skikkelig lyst til det, og bekrefter meldingen med sussetrut-smiley.

Pakker treningsbag. Henter kona. Rett på trening. Hun skifter først i og med at vi deler bag. Jeg får bagen etter henne, og går inn for å skifte. Det er kun én annen kar i garderoben. Som en smalltalkens mester byr ikke det på større problemer.....helt til jeg med et halvt øye åpner bagen og drar opp treningstrøya. Var ikke dét jeg dro opp vettu!!! Der sto jeg med en loslitt 80-B fra Cubus, og et forklaringsproblem som endte i at vi slapp å trene "abbs" denne økta. 

Treningsmoralen hadde crashet for lengst, så det eneste fornuftige var å virke overbevisende nok som coach til at kona har noe å skryte av på jobben i morra. Time will show!

Kona. Dritblid!! Aner ikke hvor støl hun kommer til å bli i morgen....

 

Nå venter en utopisk tidlig ta-kvelden-situasjon, som setter et punktum for en annerledes dag for Don Matteo. Og den bulen i buksa som jeg har maset om hele tiden, kan jeg bare se langt etter.

Snx!

 

#humor #familie #jobb #rutiner #hverdag 

 

 

Bekjennelser fra sengekanten.

Beklager å skuffe dere, men det er nok ikke så spennende som det kanskje kunne ha blitt. Tenkte bare å gi bloggen litt mer "corpus" før jeg ved senere innlegg muligens kommer til skade for å kjede dere ihjel med evt trivialiteter. 

Ei heller kommer de VIRKELIGE betroelsene, da jeg helst vil opprettholde en viss intimsfære rundt min, og for mange gåtefulle, personlighet. 

I grunn er det vel ikke så gåtefullt. Heller et resultat av et bevisst valg av yrkesvei (hvis en i det hele tatt kan kalle det det), og sosialt levesett.

Når en ikke har arbeidskolleger, ikke er sterkt tilstedeværende i selskapslivet, og i stor grad har venner av det motsatte kjønn, sier det seg selv at FÅ eller INGEN kommer heeelt under huden på undertegnede. 

 

 

Og når jeg tenker meg om, har jeg vel heller ikke bidratt av nevneverdig grad i det norske forsvaret, sivilforsvaret, det lokale fotballaget, og ikke minst hoppet bukk over de obskøne skjellsordene i den norske folkeordboka. Ikke mye igjen å prate om da vettu! 

Alt dette tross for at jeg hverken er arbeidsufør, homofil (jf venner av det motsatte kjønn), militærnekter, eller særlig religiøs. 

Noe oppramsing må til for å slippe å gå rundt grøten. Sorry ;) 

Da vil kanskje noen lure. Savner jeg det?? Svaret er kort og godt. NEI. Da hadde jeg nok ikke brukt sååå mye av livet mitt på å være der jeg er nå. 

Riktig nok er det en stemme i bakhodet mitt som sier at jeg burde vært en enslig blekksprutfisker i Hellas, eller vervet meg som fyrvokter på Shetlandsøyene. Men det sier de som har greie på det at er å dra det LITT for langt. 

 

 

Da sitter vi igjen med en usosial (MERK: ikke asosial!), jovial hurragutt, som elsker å reise (på det kognitive plan), og med en familie rundt seg som han elsker over alt på jord. 

 

 

Utdanning blir et kapittel for seg. TRO MEG!!! 

"My home is my castle"

God natt. Over og ut..... 

 

En fin start.

En fin start på dagen, betyr for meg ofte en fin avslutning på gårdsdagen. Det kommer kanskje av at døgnet er satt sammen på en LITT annen måte her i gården en det som gjelder for naboen. En skal som kjent være veldig forsiktig med å diagnostisere seg selv, men skit æv!!! Nettopp derfor har jeg funnet min helt egen diagnose!! kult?? Og den heter:

SYNDROMA TESTUDO

Skilpadde-syndrom

Ja du leste riktig. Funnet på'n sjæl!

Hvorfor tror du at Galapagosskilpaddene kan bli opp mot 200 år gamle??

Har ikke peiling, men gamle blir de. Jeg velger å tro at de blir så inni granskauen gamle.....fordi de ikke gjør no. De slapper av. Eller det virker sånn ihvertfall. Lav puls, lite stress....schmækk, du blir stygg-gammal! Problem solved. Eller kanskje ikke??

Også var det det å ta ting med en klype salt da. Det kan vi like godt vende oss til. 

Det jeg vil fram til, tro det eller ei, er at jeg lever et liv som går litt saktere enn samfunnet ellers. Og DA hender det at en faller litt ut av "sync". Det kan manifestere seg i så mangt. Alt fra å ha et usedvanlig velstelt morratryne ved middagsbordet, til å besitte et irriterende høyt energinivå rundt leggetider. Og hva gjør Skilpaddemannen da?? Jo. Han drar på trening! Som nå i kveld. Slite seg ut litt! Blir ikke slækk av å trene vettu. Rett hjem i sofaen med adrenalin-hype og med tinitus forårsaket av en god dose Iron Maiden. Blir en fin natt det! Bare å vente spent på om Mr Sandman kommer i den snaue slåbroken sin, og ber meg om å dempe meg og skru av lyset før det blir juling.

Men jæ lurern jæ sø!!! Jeg slokker lyset lydig, og blir liggende å stirre morbid ut i mørket så sikkel og tårer renner veggemellom. Helt til det inntreffer en "Vertigo" liknende tilstand, som til slutt resulterer i en fase 1 søvn som brått blir avbrutt av vekkerklokka.......til kona. Da ære bare å late som en er ved sine fulle fem, og fise til med matpakkeopplegget. Iført Adams drakt. Ingen hever et øyebryn av den grunn. Skulle bare mangle med en nakenkultur som til og med kunne fått denne karen til å få hektiske røde roser i kinnene.

(Arkivfoto. Tatt med for å illustrere kleskode)

Jæddæ. Ungene, OG kona har forlatt huset, klare for å gjøre samfunnet en (bjørne)tjeneste. 

DA SKJER DET! Himmelens porter åpner seg. St Peter står der med engler, demoner, og alle de andre dyra i Hakkebakkeskogen, smilende, og rister dyna og pofser opp puta. Mr Sandman står klar med tryllestaven sin, og Tingeling hvisker altfor søte ord i øret mitt. Sov godt....

Slik starter en heeelt vanlig dag for store og små. Lykke til, og velbekomme.

Prekæs!😉

 

 

🌞Så hyggelig!!! 👏👏👏

Hei! Og velkommen til en verden, MIN verden, uten de altfor store bekymringene, ei heller de heeelt store lidenskapene. Kjedelig?? Nei 😂 Tvert imot! Det betyr at det alltid er rom for noe uventet 😉. Stay tuned.....

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017
hits